«Evolusjon regjeres ikke av enkle vinn-eller-forsvinn-mekanismer.»
BIOLOGI
Etter mange år med stor tro på miljøets evne til å forme menneskesinnet betraktes nå stadig mer av vår personlighet som ekko av vår biologiske arv. Det kommer til å kreve at fagfolk tar mer bevisst stilling til en del brune skygger fra forrige århundre. For nå forfektes stadig oftere synspunkter som dekker seg med klassisk sosialdarwinisme.
Biologen Bjørn Grinde utga for eksempel for noen år siden boken Genene – din indre guru, der mennesket ble forklart som produkt av naturlig seleksjon og genetikk. Blant mye annet gjorde det ham bekymret for befolkningens sunnhet. For mens dårlige gener forsvinner under «naturlige» forhold, tar menneskene vare på hverandre: «På lang sikt kan legevitenskap og teknologiske fremskritt være farligere for homo sapiens enn atombomber», mente han. «Selv nærsynte astmatikere med anlegg for depresjoner kan oppnå full uttelling på diskotekene, og på fødestuene. (…). Jo flere uheldige mutasjoner som hoper seg opp i genene, jo hardere tiltak må til for å få fram sunne gener». Grinde, som til daglig bekler en viktig stilling ved Folkehelseinstituttet, mente at en mulig løsning ville være å la alle barn unnfanges i statskontrollerte sædbanker.
Resonnementet, som er en sosialdarwinistisk gjenganger, beror på den folkelige, men misvisende ideen at seleksjon bare handler om overlevelse. Men evolusjon regjeres ikke av enkle vinn-eller-forsvinn-mekanismer, særlig ikke hos arter som er preget av kultur. Funn av fossile menneskeformer viser at omsorg og medisinsk hjelp har ledsaget menneskets evolusjon gjennom minst én million år. Også mange fugler, beitende pattedyr og menneskeaper kurerer sykdommer ved selv-medisinering, og slikt er neppe til hinder for evolusjonære endringer.
Men Grinde er ikke alene. For to år siden utga to biologer ved NTNU, Terje Bongard og Eivin Røskaft, boken Det biologiske mennesket, der igjen alle sider ved mennesket blir fremstilt som direkte eller indirekte effekter av vår genetiske arv: «Hjernen, følelser og bevissthet er som en verktøykasse utstyrt med ulike verktøy til å løse oppgaven 'Lev i smågruppe som jeger og samler, og bli den som får flest etterkommere'». Menneskesinnet har tatt form i små, genetiske fellesskap, hevder forfatterne, der de som står utenfor betraktes med mistro. Fremmedfrykt er derfor naturlig: «Å framheve egen kulturs fortreffelighet er et synlig og gjennomgripende trekk hos mennesket. Det utløser belønningsfølelser. Kulturelle «fargerike fellesskap» er i hovedsak ustabile og konfliktskapende.» Og: «Vi er født med mekanismer som lett utløser skepsis mot fremmede.» Fremmedfrykt virker altså stabiliserende på samfunnet, og ekte trivsel er forbeholdt små blodsfellesskap.
Slike ideer absorberes nå i rekordfart av vårt politiske ytterste høyre. Landets mest profilerte talsmann for verdien av raseforskjeller, Ole Jørgen Anfindsen, skrev en entusiastisk omtale av Det biologiske mennesket. Uten tvil passer biologiske forklaringer som hånd i hanske til Anfindsens univers, der etnisk nepotisme, genetiske allianser, raseforskjeller og husmødre er sentrale ingredienser. Anfindsen utga selv nylig en tykk bok, Selvmordsparadigmet, der han gikk til frontalangrep på det multietniske Europa. Under kapitteloverskrifter som Menneskelig biodiversitet og Antirasisme kontra vitenskap presenteres fagfolk som argumenterer for verdien av rasebegrepet, og som påstår å kunne knytte både IQ, sinnelag og kjønnsdrift til etnisitet.
Lignende oppfatninger forfektes i mange europeiske land. Helmuth Nyborg, mangeårig forsker i evolusjonær psykologi ved Aarhus Universitet, publiserte nylig en teori om at seleksjonen i Europa nå hindres fra to sider, noe som gjør oss særlig utsatt for genetisk forslumming. Først ledet humanismens fremmarsj til bedre helsetilbud. Men i tillegg forstyrres naturlig seleksjon nå av store mengder genetisk svake, men høy-fertile, ikke-vestlige innvandrere. På basis av dette introduserer Nyborg noe han kaller Doubled Relaxed Darwinian Selection, som predikerer at Danmarks befolkning vil bli gradvis mer hjelpetrengende i tiårene som kommer.
Tre forskere som har gitt denne gen-rasismen tyngde er Arthur Jensen, Richard Lynn og Philippe Rushton. Jensen, som gjennom en årrekke holdt et professorat ved Berkeley, hevdet allerede for flere tiår siden – mens svarte fortsatt var utestengt fra college – at intelligens var 80 prosent arvelig, og at forsøkene på å bedre afroamerikaneres levekår derfor var spilt møye. Richard Lynn har hatt sitt professorat ved University of Ulster, og har vært en viktig talsmann for den høyst spekulative kaldt klima-hypotesen, som ser en sammenheng mellom intelligens og nordlige klimasoner – en idé bloggeren Fjordman har skrevet inspirerte essay om. Da menneskene utvandret fra Afrika, møtte de et mer krevende klima, som favoriserte intelligens, hevder Lynn. Dette har slått rot som genetiske egenskaper, og økt innvandring fra sør vil derfor lede Europa mot forfallet.
Philippe Rushton er professor i evolusjonær psykologi ved University of Western Ontario, og utga for noen år siden boken Race, Evolution and Behaviour: A Life History Perspective, der han utdyper Lynns idé om at Afrikas natur ikke i samme grad som nordlige breddegrader har fremmet hjernekapasiteten. I Tyskland inspirerte disse forskerne Thilo Sarrazin til bestselgeren Deutschland schafft sich ab, der innvandrere med høy reproduksjonsrate og dårlige gener nok en gang oppgis som årsak til det forestående sammenbruddet i Europa.
Det er ingen tvil om at menneskesinnet påvirkes av gener. Evolusjonær psykologi har definitivt livets rett, og har allerede gitt ny og viktig kunnskap om mennesket. Men det er åpenbart en arena der det er fort gjort å blande vitenskap med personlig synsing. Fagets integritet kommer til å avhenge av at det tydeliggjøres hva som er vitenskap og hva som er spekulasjon, og at man avklarer fagets forhold til den akselererende høyreekstremismen i Europa.
Markus Lindholm er biolog og aktuell med boken Evolusjon. Naturens kulturhistorie. Til daglig er Lindholm forsker ved Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA). En lengre versjon av kronikken kan leses i tidsskriftet Samtiden som er i handelen fra neste uke.