NATURENS KULTURHISTORIE
«For every question there is an answer that is clear, simple, and wrong.» Sitatet fra Henry Mencken åpner den nye boken til Markus Lindholm: Evolusjon. Naturens kulturhistorie. Boken er mottatt med gjennomgående gode kritikker og utdyper temaer han tidligere har tatt opp i kronikker, avisinnlegg, intervjuer og radiokåserier; den har fått støtte og innkjøp. Det er ingen tvil om at Markus Lindholm oppfattes som en interessant og verdifull stemme i norsk akademia – i det minste utenfor fagfeltet han skriver om.
Fra et biofaglig perspektiv fortoner det seg annerledes. Lindholm maler opp et helt privat bilde av evolusjonsbiologi, som han bruker som plattform for et lett forutsigbart angrep på påståtte sammenblandinger av biologi og ideologi. Fra vårt ståsted er det derimot knapt mulig å forestille seg en verre sammenblanding av biologi og ideologi enn det Lindholm selv presterer: Boken tolker naturen etter rent menneskelige mål, kategorisert i godt og ondt, idealisme mot materialisme.
Dette moralperspektivet leder forfatteren til å overse store deler av den relevante forskningen, og elementære begreper misforstås, utelates eller forvrenges. Gener er dårlig, epigenetikk er bra. Dyr som slåss er dårlig, immunforsvar er bra. Den onde kampen for tilværelsen er bare en europeisk skrivebordsteori – for ute i den afrikanske bushen har Lindholm selv opplevd at «flokker av sebraer og gnuer hygget seg i solen, impala-antiloper smatt muntert mellom buskene, og koste seg når regnet kom». Antropomorfismer som dette gjennomsyrer boken; et godt grep for å levendegjøre stoffet, men dårlig håndverk i atferdsbiologi.
Siden 1940-tallet har det vært klart at seleksjon – slik den ble beskrevet av Darwin – er den eneste prosessen som kan gi opphav til biologisk kompleksitet. Vi kan nå følge prosessen på molekylært nivå, og se hvordan forskjellige deler av genomet til en skapning har blitt påvirket av seleksjon i ulik grad. Dagens paradigme i evolusjonsbiologi skyldes altså ikke dogmatisme, men empiri, og det moderne studiet av dyreatferd baserer seg fullt og helt på denne innsikten.
Lindholm hevder derimot at evolusjon er for komplekst til noensinne å kunne forstås fullt ut, inkludert fenomener som faktisk er forstått fullt ut. Seleksjon på gener blir «deterministisk», hvilket vi tolker dithen at han mener individer predetermineres til evolusjonær suksess eller fiasko. I stedet får vi høre at «evolusjonens grunnproblem er forholdet mellom re-aktivitet og pro-aktivitet, mellom determinisme og frihet». Klassisk evolusjonsteori har ifølge Lindholm oversett individets betydning som aktør, som fortolker av både genetisk og miljømessig informasjon. Organismers fleksibilitet blir dermed instanser av «frihet» på tvers av evolusjonens vilkårlige krefter.
Læring blir et uforklarlig paradoks av mytiske proporsjoner: «Man kan jo ikke vite hva man skal lære, for i så fall vet man det jo allerede.» Læring, hevder Lindholm, unndrar seg kausal forklaring overhodet, og sprenger rammene for evolusjonsteori. Den krever et fortolkende subjekt som utvikler seg, er kreativt og oppfinnsomt, og kan derfor ikke finnes hos mekaniske systemer – ikke engang datamaskiner.
Lindholm har naturlig nok ingen kilder som støtter dette, og ignorerer en rik litteratur som diskuterer både definisjoner og kategorier. Læringsmuligheter er i virkeligheten kodet i DNA like fullt som mage og lever. Det er artens evolusjonære forhistorie som «vet» hva individet sannsynligvis vil bli utsatt for. At tenkning er en forutsetning er også feil – enkle former for læring kan foregå selv hos nesledyr uten egentlig hjerne.
Kort oppsummert er dikotomien «frihet/determinisme» en feiltolkning. Fleksibilitet hos organismer er et produkt av seleksjon; læring av nye strategier kan styre evolusjonen, men ingen skapninger før homo sapiens har så vidt vi vet kunnet ha noen formening om hva utfallet blir.
Lindholms påstander har gjentatte ganger tidligere blitt tilbakevist av biologer, så det er med en viss resignasjon vi skriver dette: Han vil uten tvil fortsette sitt lett publiserbare korstog med fornyet glød, mens humanistisk verserte kommentatorer like sikkert vil applaudere videre. Men politiske markører er ingen garanti for vitenskapelig etterrettelighet.
Håvard Hegdal
Kunsthåndverker og arkeolog/Darwinist.no
Glenn-Peter Sætre
Professor i evolusjonsbiologi, CEES, Universitetet i Oslo
[ Les også anmeldelse av Evolusjon. Naturens kulturhistorie i bokseksjonen. ]