Ved NTNU har de valgt en rektor som på bilder vekselvis er kledt i brunt eller grått, noe som kanskje betraktes mer som trygt enn freidig?
REKTORVALG
Det er sjelden jeg lar meg provosere til å ta tastene fatt i leserinnlegg, men forskjellige mediers beskrivelser av kandidatene til årets rektorvalg ved Universitetet i Tromsø har gitt mine kvinnelige fingre fart over tastaturet.
Som ansatte ved Universitetet i Tromsø er vi blitt forklart av diverse medier at det er to kvinnelige rektorkandidater i Tromsø (i mine øyne en medisiner og en statsviter), og nå er altså én av dem blitt valgt til kvinnelig rektor.
Nettavisen til UiO melder at «Universitetet i Tromsø får sin andre kvinnelige rektor». UiTs pressemelding skriver: «Når Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Finnmark fusjonerer får de en kvinnelig rektor», og nett
avisen iTromsø omtaler det som «Kvinnekamp om rektorstolen».
I én og samme sak skriver NRK: «To kvinnelige kandidater skal kjempe om å bli rektor ved UiT», «UiT bekrefter i en pressemelding i dag at det blir en kvinne som blir rektor», og at «To kvinner stiller til rektorvalget».
Vi hadde ikke noe reelt valg, det kom altså til å bli en kvinne uansett. Men blant mine kolleger er det først og fremst rektorenes kompetanse og politikk vi ønsker å informeres om.
Grunnen til at man i mediene velger å understreke at blivende rektor Anne Husebekk er kvinne, når man eksempelvis ikke understreker at NTNUs rektor Bovin er mann, er ikke fundert i at kvinner er noe nytt i norsk universitetshistorie (siste halvdel av 1990-tallet hadde majoriteten av norske universitet kvinnelige rektorer), eller at valg av en kvinne på noen andre måter oppfattes som kontroversielt.
I Morgenbladet 1. mars velger man å beskrive Husebekk som «doktor i rødt». Ikke bare er hun kledt i rødt, men det skal visstnok være en freidig måte å kle seg i rødt på. Det er mulig at Morgenbladet ser en eller annen form for aktivt politisk budskap bak fargevalget til Husebekk, men dette er i tilfelle såpass subtilt at undertegnede ikke helt innser de eventuelle konsekvensene av dette for universitetet.
For å balansere dette kunne man i det minste beskrive de andre mannlige rektorene/kandidatene på tilsvarende måte: For eksempel er Ole Petter Ottersen på pressebildene kledt i elegant sort med marineblå besetning, og hans motkandidat Torkil Vederhus er kledt i uformelt blått. Kuvvet Atakan i Bergen er tillitvekkende kledt i rød vest og blå jakke, og Dag Rune Olsen er imøtekommende kledt i grå jakke og uten slips. Ved NTNU har de valgt en rektor som på bilder vekselvis er kledt i brunt eller grått, noe som kanskje betraktes mer som trygt enn freidig?
Jeg er selvsagt klar over at man i mediene ikke har noe imot kvinnelige ledere, tvert imot. Det er likevel atter en gang på sin plass å påpeke at den ubevisste, slurvete og lett nedsettende tonen man kan komme i skade for å bruke om personer som stiller til valg, eller som har gjort seg bemerket på andre vis, kan bibringe uheldige assosiasjoner som påvirker våre valg og vår tillit til fagpersoner.
Hilde Synnøve Blix
Førsteamanuensis ved Det kunstfaglige fakultet ved Universitetet i Tromsø, hverdagslig kledd i grått og sort.