«Eia advarer mot å la seg forføre av pop-sosiologi. Kanskje kan det også advares mot fristelsen til å stagnere i pop-psykologi eller pop-atferdsgenetikk.»
KULTURSOSIOLOGI
I saken om Pierre Bourdieu ser vi Harald Eia fortsette i sitt etter hvert kjente spor ved å bringe inn «intelligensen og personligheten du er født med» som en bedre forklaringsmodell enn sosialt funderte sosiologiske/humanistiske modeller. Dette har siden Hjernevask-programmene bidratt til å stimulere interesse og debatter rundt arv og miljø, også utenfor aktuelle fagmiljø. Det har i tillegg utfordret akademiske makthierarkier og generert god underholdning. Men måten han presenterer arvelighet på skaper også et savn i meg.
Jeg skulle ønske at Eia, ettersom han har klart å vekke folks oppmerksomhet, nå kunne tatt et steg videre fra den gamle arv vs. miljø debatten og nevnt noe av det som finnes mellom ytterpunktene. Mitt inntrykk er at nåtidens mest plausible og fruktbare modeller har lagt bak seg «født sånn eller blitt sånn»-dikotomien, til fordel for mer kompliserte interaksjoner og korrelasjoner mellom genetisk predisposisjon, ytre faktorer og manifesterte egenskaper eller atferd. Gen- og miljøfaktorer ser ut til å gjensidig påvirke hverandre gjennom menneskers livsløp.
I forlengelse av dette blir heller ikke ens intelligens og personlighet forstått som fastlåste størrelser «en er født med». Det en blir født med ligner kanskje mer et generelt kognitivt og temperamentmessig utgangspunkt, som så kan forsterkes, dempes eller på annet vis forandre kvalitet i samspill med ytre faktorer (deriblant «ikke-delt miljø», som kan være relevant for å forstå funn fra tvillingstudier av typen Eia presenterer). Dette kan skje gjennom ulike passive, aktive eller reaktive feedback-prosesser. Hva ens tidlige evner blir investert i, og hvilke væremåter som blir belønnet, vil påvirke deres utfoldelse på veien mot å bli mer utviklede ferdigheter eller trekk. Joda, en del av de enklere gen-atferd korrelasjonene på gruppenivå er interessante, men de lar seg sjelden generalisere til at «født sånn» blir en utfyllende og kasualt gyldig forklaring på individnivå.
Eia advarer mot å la seg forføre av pop-sosiologi. Kanskje kan det også advares mot fristelsen til å stagnere i pop-psykologi eller pop-atferdsgenetikk. Veien fra genotype til fenotype er nemlig lang, komplisert og påvirkbar. Jeg oppfordrer derfor Eia, med populariteten han har oppnådd, til nå å prøve å utforske og belyse mer av det som finnes imellom.
Vidar Blokus Ekroll
Psykolog