Norske politikerer foretrekker å «snakke opp lærerne» og tie i hjel lektorene.
SKOLEPOLITIKK
«Lektorutdanningen er alle utdanningers mor.» Utsagnet høres ofte under utdanningspolitiske konferanser og blir gjerne stående uimotsagt, selv blant tvilende og debattglade akademikere. Også blant skolepolitikere er tilsynelatende «alle» enige om hvor viktig læreren er, og at lærerutdanningen bør bli forskningsbasert, attraktiv, krevende og femårig.
Finlands femårige lærerutdanning omtales som et forbilde – så lenge ingen påpeker at finsk lærerutdanning faktisk har sitt motstykke i de norske universitetenes lektorutdanning. Norske politikere foretrekker å «snakke opp lærerne» og tie i hjel lektorene. Midt i valgkampen har Kristin Halvorsens utdanningsdirektorat sendt på høring et forslag om at norske lærere i fremtiden, men ikke ennå, skal ha relevant kompetanse i sine undervisningsfag. Dette lyder jo lovende, men langt ute i høringsbrevet foreslås det å fjerne bestemmelsen som omtaler stillingstitlene lektor og adjunkt i skolen.
Jeg leser forslaget som siste hånd på verket i en langvarig strategi for å usynliggjøre og overflødiggjøre universitetsutdannede lektorer og adjunkter. I stedet for å løfte frem universitetenes lektorutdanninger og den identitetsskapende yrkestittelen lektor har Kunnskapsdepartementet valgt betegnelsen «lærerutdanning 8 -13». I Ivar Bjørndals bok Videregående opplæring i 800 år kan vi lese at sekretær i Steen-komiteen, statssekretær Hans Østvold, for førti år siden hadde som mål «å ødelegge gymnaset». Vi som har fulgt norsk skole fra 1970-tallet og frem til i dag, kjenner godt til uviljen mot kunnskapstradisjonene fra gymnaset. Det er som om denne ånden fortsatt sitter i noen av departementets vegger.
I 2008 kom rapporten «Lærerkompetanser og elevers læring i førskole og skole. Et systematisk review utført av Dansk Clearinghouse for Kunnskapsdepartementet i Oslo». Den tyder på at de fag- og undervisningstradisjonene som lektorene har holdt høyt i hevd, er nettopp hva skolen og elevene trenger. Rapporten peker på at kompetent undervisning (didaktisk kompetanse) forutsetter høy faglig kompetanse, og at den som underviser, er mindre bundet til faget og kan anvende forskjellige tilnærminger. Dette manifesterer seg ved at undervisningen er kognitivt utfordrende, oppfordrer til metakognisjon og dekontekstualiserer samtalen. Dessuten stiller læreren/lektoren opp klare læringsmål på kort og lang sikt, har gode relasjoner til elevene, organiserer arbeidet og fokuserer klassens oppmerksomhet mot det sentrale lærestoffet.
Sett på bakgrunn av både denne rapporten og annen skoleforskning er det uforståelig at vi fortsatt kan oppleve lektor-fiendlighet i skolesystemet, ofte pakket inn i vage ideer om at lektorenes faglige kunnskaper står i veien for elevvennlig undervisning. Norsk Lektorlag mener at flere lektorer både i barneskolen og i ungdomsskolen vil være en berikelse for elevene. Opplæringsloven bør stimulere skoleeierne til å ansette lektorer, ikke til overse dem. Det trengs folk med mastergrader innen samtlige skolefag, og det er på tide å løfte frem universitetenes lektorutdanninger som like viktig som høgskolenes grunnskolelærerutdanninger. Alle som skal undervise elever i studieforberedende fag og på studiespesialiserende program, bør ha studert undervisningsfaget som forskningsfag. Vi frykter at departementets forslag om å fjerne stillingstittelen lektor fra opplæringsloven vil undergrave de gode, akademiske tradisjonene som lektorene fortsatt ivaretar. Jeg ber om at Alma mater får ha en selvskreven plass i skolen, sammen med andre fagtradisjoner.
Gro Elisabeth Paulsen
Leder, Norsk Lektorlag