Debatt

Støres unnvikelser

At Støre som helseminister er åpen for å diskutere ‘alt’, bare ikke foretaksmodellen og dens skandaliserte økonomisme, innført av Aps Tore Tønne, er betegnende.

Helseminister Jonas Gahr Støre viser beundringsverdig overskudd ved å finne tid – i innspurten av en hektisk valgkamp – til å skrive personlige nekrologer og debattsvar til forfattere. Fire ting er likevel påfallende i hans svar til Jan Kjærstads kronikk i Aftenposten 31. august.

Det første er at Støre viker unna brodden i Kjærstads anliggende, nemlig hvordan Norge er blitt endret i årene under Stoltenberg. Landet er i ferd med å bli et avlukke som holder fattige mennesker ute, skrev Kjærstad. Han spurte om vårt økonomiske system er rettferdig, gitt dets overforbruk av jordens ressurser. Så formulerte han dilemmaet – les: det stigende moralske ubehaget – ved å høste enorm rikdom på en energikilde som er begrenset og skadelig for klimaet. Ingen av disse spørsmålene får svar i Støres innlegg.

Det andre er fraværet av vilje til ansvar, enn si selvkritikk. Støre gir Kjærstad rett i at «økonomisk tankesett er til stede i for mange av samfunnets rom». Javel, og hvordan har det kunnet skje? Man kunne tro det utelukkende skyldes høyresiden -– helt til man minnes at det er økonomitenkningens inntog innen helse, utdanning, energiforsyning, transport og medier under sosialdemokratisk styre som er Kjærstads belegg. Som styreleder i Econ Analyse i avgjørende år på 1990-tallet bærer Støre selv et stort ansvar for en «modernisering» av sosialdemokratiet som etterapet den markedsrettingen som Tony Blair – med sin beundrede «tredje vei» – videreførte fra sitt forbilde Margaret Thatcher i Storbritannia. Hverken Stoltenberg eller Støre vil som kjent ta begrepene «New Public Management» og «nyliberalisme» i sin munn. Det hjelper lite; det er rollene i å ha hentet inn disse elementene i sosialdemokratiets uthuling – noen vil si selvavvikling – det handler om. At Støre som helseminister er åpen for å diskutere «alt», bare ikke foretaksmodellen og dens skandaliserte økonomisme, innført av Aps Tore Tønne, er betegnende.

Det tredje bemerkelsesverdige er Støres anvendelse av den avdøde historikeren Tony Judt, hvis bok Ill fares the land han anbefaler. Det er riktig at Judt anser sosialdemokratiet som et historisk vellykket samfunnsprosjekt. Men det er ikke Judts kjærlighet til det klassiske sosialdemokratiet som gir hans bok dens brodd. Det er det hans mange påpekninger av hvordan denne arven er dels bevisst oppgitt, dels skuslet bort, dels ødelagt av «modernisererne» som gjør. Den systematiske ulikheten i et samfunn med profittstyrt økonomi, urettferdigheten med tanke på det økende gapet mellom de som har mest og de som har minst, umoralen i form av grådighet satt i system – det var dette, skriver Judt, sosialdemokratiet fant sin berettigelse i å artikulere, på vegne av de svakeste, inntil det mistet retningen da en ny ledergenerasjon tok grep og lot privat sektor være modell for offentlig.

Slik jeg leser Kjærstad er tapet av en overordnet, moralsk fundert retning ankepunktet i hans beske oppsummering av Stoltenbergepoken. Støres siste unnvikelse er at han tier i hjel den utfordringen som en sosialdemokratisk administrert vekstkapitalisme har stilt oss overfor, med knapp tid til handling: Hvorfor foretar vi ikke den grunnleggende systemendringen som overutnyttelsen av begrensede ressurser krever av oss?

Arne Johan Vetlesen
Professor i filosofi, UiO

Arne Johan Vetlesen

Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo