«Jeg har sett leger som aldri før har gipset, sydd et sår eller trent på hjerte- og lungeredning.»
LEGEUTDANNING
Den norske legerollen er unik. Med spredt befolkning, mange små sykehus og fastlegekontorer blir den enkelte leges faglige nivå og integritet svært viktig. Legen pasienten møter på disse medisinske utpostene er avgjørende for at man raskt kan komme frem til riktig diagnose og behandling.
Medisin krever basale ferdigheter og teoretisk kunnskap for i det hele tatt å komme på diagnosene man kan stille. Man får øye på det man ser etter og vil overse viktige kliniske tegn dersom man ikke kjenner til disse. Deretter er det viktig å vite hva den videre utredningen skal inneholde og hvilke rettigheter pasientene har. En god forståelse av lovverk og norsk helsevesen er elementært.
Store deler av fremtidens norske leger utdannes nå i utlandet. Særlig østeuropeiske land som Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia produserer fremtidens doktorer. En del studiesteder har egne studieprogrammer for internasjonale studenter med svært lave inntakskrav sammenlignet med de norske studiestedene.
I løpet av min tid som medisinstudent og turnuslege har jeg allerede sett store hull i teoretisk kunnskap hos enkelte, som tilsynelatende ikke er blitt fanget opp av disse studiestedene. Jeg har sett store språkproblemer og dårlige kommunikasjonsferdigheter. Jeg har også sett mange eksempler på svært mangelfull praktisk trening i elementære medisinske prosedyrer. Leger som aldri før har gjennomført en svangerskapskontroll, gjort en ryggpunksjon, gipset, sydd et sår eller trent på hjerte- og lungeredning. Dette er en kunnskapssvikt som vil true kvaliteten i de kommende tiårenes helsevesen.
Det er blitt sagt at en lege kan utdannes hvor som helst, fordi medisinsk kunnskap er universell. Dette er en misforståelse, da store deler av doktorhverdagen krever kunnskap om disse særnorske sidene av yrket. Leger fra utenlandske universiteter vil ha manglende kjennskap til pasientrettighetsloven, helsepersonelloven og psykiatrilovgivningen, manglende kunnskap om trygdesystemet, velferdsstaten og det forvalteransvar en norsk lege har. De vil mangle kjennskap til den norske dødsattesten, grunnlaget for dødsårsaksregisteret, og mangle kjennskap til norsk antibiotikakultur, med restriktiv bruk av bredsprektret antibiotika for å unngå resistensproblematikken som resten av Europa nå opplever.
I de senere årene er det blitt innført praktisk-teoretiske avgangseksamener i Norge. I Oslo foregår denne eksamenen med innleide skuespillere som pasienter. Kommunikasjonsaspektet blir hele tiden satt på prøve og vurdert. I USA har man innført en slik praktisk-teoretisk prøve for alle leger som vil praktisere yrket. Den såkalte United States Medical Licensing Examination (USMLE) må bestås uavhengig av studiested og karakterer på vitnemålet. Her måles alle leger opp mot hverandre i basalkunnskap og i teoretisk og praktisk medisin.
Med den store spredningen i kunnskap fra ulike universiteter bør Norge innføre en felles prøve før autorisasjon. Med en «Norwegian Medical Licensing Examination» vil man kunne få vurdert uteksaminerte leger opp imot hverandre på en rettferdig måte.
Overalt i helse-Norge høres honnørordene kvalitet, kompetanse og systemtenkning. Det hevdes at det er systemet det er noe galt med når pasientene blir feilbehandlet. Dette er imidlertid et feilslått paradigme. Pasientsikkerheten ivaretas ikke gjennom prosedyrer og flytskjematenkning. Det viktige er faglig dyktige leger med gode kommunikasjonsferdigheter og godt klinisk blikk. Hvis man nedjusterer kravene til den enkelte lege, kan man heller ikke bli overrasket over økende feilbehandling.
For den enkelte pasient er det ikke lett å avgjøre om en lege er faglig dyktig. Hun eller han kan være et hyggelig medmenneske uten å kunne spesielt mye om medisin. En felles vurderingsplattform gjennom en praktisk-teoretisk prøve vil være en lønnsom samfunns-
økonomisk investering og tjene den fremtidige pasienten. Vi trenger gode leger som pasientene kan stole på.
Bernt Filip Hasseleid
Turnuslege, Rjukan sykehus