«Selv om det var sant at omskjæring er medisinsk fordelaktig, følger det ikke av det at praksisen bør finne sted.»
OMSKJÆRING
Morgenbladet gir 11. oktober en utførlig beskrivelse av uenigheten innen medisinens verden når det gjelder omskjæring av guttebarn: Er det indikasjon for inngrepet? Er det mer skadelig enn nyttig? Hvor stor er faren for komplikasjoner?
Barnelege Anne Lindboe deltok i obduksjonen av en gutt som døde etter omskjæring, og det har vært skjellsettende for hennes sterke engasjement mot praksisen i egenskap av barneombud. Hun ønsker nå et forbud. Dermed tråkker hun på manges religiøse tær, og beskyldes for å være enøyd fordi hun ikke ser «kompleksiteten» i temaet.
En annen barnelege, Trond Markestad, leder av Rådet for legeetikk, sier: «Dette er forsøkt gjort til en medisinsk debatt, men den har aldri vært det. Det har vært en debatt som gjelder religion og kultur. Det som er nytt, er at man prøver å skjule det, og legge dette inn i medisinen.»
Her har Markestad viktige poenger. For egen regning vil jeg tilføye: Debatten gjelder foruten religion og kultur noe så fundamentalt som en menneskerett: retten til ikke å bli påført skade mot eller uten ens vilje. Det er påfallende at en liberal rettsstat som den norske, som holder individuelle rettigheter høyt, ikke har forbudt denne formen for lemlesting. Det diskuteres til og med om det offentlige helsevesen skal ta seg av all omskjæring, for å få praksisen «inn i ordnede former».
Selv om det var sant at omskjæring er medisinsk fordelaktig, følger det ikke av det at praksisen bør finne sted. Det er lenge siden David Hume påpekte at slutninger fra er til bør er logisk ugyldige. Det er også lenge siden John Locke talte tradisjonen midt imot og avviste at barn var foreldrenes eiendom. Tvert imot: «Foreldrenes makt over barna beror på den plikt de har til å verne dem, mens de er svake og hjelpeløse», skrev han. Locke var i tillegg lege, og arbeidet endog tidvis som pediater.
Lockes liberale politiske filosofi er skrevet inn i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776: «All men are created equal». Denne rettighetstenkningen materialiserer seg i den franske revolusjonens slagord «frihet, likhet, brorskap». Den franske grunnloven av 1789 springer ut av det hele, og kalles gjerne den franske menneskerettighetserklæringen.
Fra 1789 går det en direkte linje til 1814, ettersom flere av Eidsvoll-mennene hadde tett kontakt med franske intellektuelle i Paris, hvis tanker om individuell frihet de importerte til Norge og implanterte i dokumentet vi hyller hver 17. mai. Neste år feirer vi at Grunnloven er 200 år. Dersom vi i jubileumsåret fortsatt holder fast ved at det er i orden å lemleste smågutter, tror jeg ettertiden vil se på oss med ublide øyne.
Vi er heldige som lever i et land der individets ukrenkelighet og selvbestemmelse settes i høysetet, og som har et barneombud som handler ut fra dette verdigrunnlaget. Temaet omskjæring er delikat, følelsesladet og mangefasettert, men vi må ikke glemme at det er Barneombudets mandat å være «bråkmaker» på vegne av våre minste. Den rollen ivaretar Anne Lindboe på en måte som avtvinger respekt.
Lars Johan Materstvedt
Professor i filosofi, NTNU