Debatt

«Seriøst», Olaug Nilssen! Johan Nordahl Brun tullet ikke!

«De ulike variantene av diktet viser hvor viktig det er med grundige filologiske undersøkelser av eldre tekster.»

NORSK STIL

Forfatter Olaug Nilssen misforsto fullstendig diktet «Norges skaal» da hun på oppdrag av Morgenbladet gikk opp til eksamen i norsk sidemål. Det kan skyldes at oppgaveteksten inneholder flere feil og uklarheter.

Et av emnene for årets avgangseksamen i norsk ved videregående skole var Johan Nordahl Bruns dikt «Norges Skaal». At denne gamle teksten kan by på problemer, demonstreres av de vansker forfatteren Olaug Nilssen hadde med å skrive om den.

Bruns dikt trykkes sammen med Olaug Nilssens eksamensbesvarelse i Morgenbladet 30. mai. Men den teksten som gjengis her er en omarbeidet utgave, utgitt i Samling af Johan Nordahl Bruns Mindre Digte i 1818, to år etter forfatterens død. Versjonen i den posthume utgaven fra 1818 er klart mer revolusjonært enn førstetrykket (som kom i 1782, ikke 1784 slik oppgaven opplyser). I tillegg var den versjonen eksamenskandidatene fikk utlevert, en modernisert versjon av denne 1818-teksten. Der var flertallsformen «udtømme» (første strofe, annen verslinje) erstattet med «vil tømme» (en mer moderne form). På grunn av rimet har man så fortsatt med «drømme» i fjerde verslinje, og senere følger også verbet «våkne». Men ifølge eksamenstekstens språkform er jo dette feil. I diktet taler et subjekt i flertall («vi»), og Brun brukte som kjent flertallsformer av verbene, noe vi forlengst har sluttet med. Den moderniserte versjonen måtte ha hatt «drømmer» og «våkner» hvis den skulle vært i pakt med nåtidens språkbruk. Dette kan muligens ha forvirret elevene.

Mens oppgavediktet sier at nordmennene en gang vil få «Blod paa Tand» slik at de kan «bryde Lænker, Baand og Tvang», er første versjon fra 1782 mer forsiktig i ordvalget:

For Norge, Kiæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal udtømmer!
Og naar vi først udtømme kand,
Vi sødt om Friehed drømmer;

Og mens oppgavetekstens dikt oppfordrer til en skål for «Hver tapper Helt», lyder de tilsvarende ordene slik i førstetrykket: « Hver ærlig Norsk». Hvem som endret teksten, vet vi vel ikke, men den ble i alle fall mer revolusjonær etter at Norge i 1814 hadde fått trykkefrihet.

En rykende fersk samtidshending var kanskje den direkte årsak til at diktet ble skrevet. Den skildres i andre strofe, i de verslinjene som Olaug Nilssen – og kanskje også de fleste andre? – har størst problemer med:

Den vrede Livvagts Vaabenbrag
Forklarer trolig Nordmænds Sag.

Hovedtyngden av soldater i Kongens garde i København besto av norske bondegutter. Julaften 1771 gjorde de mytteri mot den sinnsyke kong Christian 7.s livlege og statens egentlige makthaver, Johann Friedrich Struensee, som hadde planlagt en fullstendig omorganisering av den danske hæren. De norske soldatene nektet imidlertid å la seg overføre til andre ordinære regimenter rundt København, og rykket i opprør frem mot Christiansborg slott. Mange mente at Struensee hadde utviklet diktatoriske tendenser, og de norske soldatenes opprørske sinne (vrede) og tapperhet ble derfor sterkt beundret. (Struensee ble avsatt ved et kupp 17. januar 1872. Tre måneder senere ble han henrettet.)

Oppgaveteksten gir følgende tydning av uttrykket «Forklarer trolig» i verslinjene ovenfor: 'Forklarer' = 'fremhever' og 'trolig' = 'trofast'. Da blir eventuelt meningen at våpenbraket fremhever nordmennenes trofasthet. Olaug Nilssen tar selvsagt denne forklaringen for god fisk, og derfor får hun store vansker med å tolke diktet. Problemet er nemlig at meningen er den stikk motsatte. (For å klarlegge eldre ordbetydninger kan man for eksempel konsultere den historiske Ordbog over det danske Sprog, fritt tilgjengelig over internett). «Forklarer» betyr i Bruns dikt enten 'fremheve' eller 'å opplyse om, gjøre kjent, gjøre klart', mens 'trolig' betyr 'på en tro måte, nøyaktig, korrekt'. Det Brun sier, er at våpenbraket (dvs. opprøret) er et sant og korrekt uttrykk for hva alle frihetselskende nordmenn mener om en diktatorisk eller eneveldig styreform. Ordet «Sag» gjelder selvsagt nordmennenes ønske om nasjonal frigjøring.

For de frihetselskende dikterne i Det norske Selskab i København måtte de norske soldatenes mot og selvstendighetstrang ha vært en inspirerende opplevelse. Det er derfor liten eller ingen grunn til å tolke Bruns tekst som ironi, slik Nilssen foreslår. Diktet dokumenterer en tidstypisk oppfatning av nordmenns mot og frihetslengsel. At fedrelandsfølelsen senere har gjennomgått store endringer, betyr ikke at Bruns samtidsbeskrivelse var ironisk.

De ulike variantene av diktet viser hvor viktig det er med grundige filologiske undersøkelser av eldre tekster og eldre språkbruk. Det burde oppgavegiverne selv ha tenkt mer på, og tatt konsekvensene av – mens man neppe kan stille like strenge krav til de elevene som skulle besvare oppgaven.

Vigdis Ystad
Professor i nordisk litteratur

Relaterte artikler