STIL Jeg må medgi at jeg ble veldig forbauset da jeg leste Harald Eias artikkel om skrivestil i Morgenbladet 4. juli, og oppdaget at han bruker en gammel tekst av meg som eksempel på forfattere som skriver i det han kaller en selvbevisst postmoderne stil, i motsetning til den klassiske og visualiserende skrivestilen han selv ønsker å fremme. Særlig fordi jeg allerede hadde lest hele artikkelen, syntes den var ganske morsom, og godt kunne si meg enig i de fleste poengene. Nå var det riktignok en veldig liten tekstbit han hadde valgt ut, men likevel. Jeg ble sittende og se på teksten, både Eias og min, og lure. Jeg, som aldri har oppfattet meg selv som særlig postmoderne, snarere tvert i mot kan man vel si, hvordan i all verden går det an å lese meg slik? Og attpåtil som en som ikke stoler på leserens samarbeidsvilje?
Det slo meg at eksemplet illustrerer veldig godt hvor viktig dette med samarbeid faktisk er. Begge veier. For selv om jeg er aldri så mye innstilt på å stole på mine lesere, at de tar meg i beste mening og prøver å skjønne hva jeg forsøker å si, så kan man aldri garantere seg mot å møte en leser som er «en fiendtlig innstilt vriompeis» som Eia selv uttrykker det. Så er det dette som har skjedd her? Er Eia i realiteten en ekstra vrangvillig leser?
Jeg vet ikke. Men la oss gjøre et alternativt fortolkningseksperiment, og se litt nærmere på Eias tekst – og min egen. Jeg siterer fra artikkelen:
«Forfattere som ikke skriver i en klassisk, men i en selvbevisst postmoderne stil, stoler ikke på leserens samarbeidsvilje. Forfatteren tenker på leseren som en filosofisk kverulant som nekter for at ord kan referere til noe i virkeligheten. For ikke å bli tatt for å være naiv begynner forfatteren å sette ord i gåseøyne – her en tekst signert sosialantropologen Jorun Solheim:
Jeg forsøker å forstå den kroppslige «erfaringsverden» som noe som selv er formidlet gjennom et sett av symbolske forestillinger, og jeg forsøker å vise hvordan denne «symbolske orden» et basert på en særskilt form for meningskonstruksjon, som i vår kultur synes å kretse omkring en bestemt representasjon av det kvinnelige.»
Her er det en del viktige premisser som legges. Ganske mange, faktisk. For det første tror altså Eia tydeligvis at jeg er en slags postmodernist, og at jeg også forutsetter at leseren er det. Fra dette slutter han at jeg ikke ønsker å bli tatt for å være naiv (les realistisk), følgelig setter jeg ord i gåseøyne, i stedet for å gå rett på sak som jeg ellers kunne ha gjort.
Dette er ironigenerasjonens fortolkning (tror jeg). Og det er her dette med kontekst blir viktig. Sitatet er – så vidt jeg husker – et avsnitt fra innledningen til en bok som ble skrevet for femten år siden (Jorun Solheim: Den åpne kroppen, Pax 1998). På den tiden var norsk samfunnsvitenskap – i hvert fall det som kunne kalles mainstream – særdeles lite postmoderne. Faktisk så lite at bare det å antyde at begreper som «erfaring» eller «virkelighet» ikke var selvsagte størrelser, noe vi umiddelbart kunne oppleve og ha tilgang til, var høyst kontroversielt. Siden dette var en bok hvor jeg ønsket å utforske betydningen av bestemte kroppslige erfaringer, var det viktig å understreke nettopp dette – at våre erfaringer er (eller kan forstås som) formidlet gjennom språk, tegn og symboler. Derfor satte jeg begrepet «erfaringsverden» i gåseøyne. Ikke for å unngå å virke naiv (dette ville vært nærmest utenkelig den gangen) men for å gjøre leseren oppmerksom på hva jeg ønsket å problematisere.
Hvis man vil, kan man si at dette faktisk var et forsøk på å visualisere – eller i hvert fall tydeliggjøre – en problemstilling. Gjøre den synlig. Gåseøyne kan framheve, de rammer inn noe, de peker. Man kan også si at det var et forsøk på en samtale med leseren: her ser du hva jeg prøver på, du får selv finne ut om du er enig. En velvillig leser ville derfor kunne si at her følger jeg i realiteten Eias program: visualisering og samtale. Men det krever en kontekstuell forståelse.
Når det gjelder det andre gåsetegnet er jeg tilbøyelig til å gi Eia rett. Det er helt unødvendig, og jeg ville ikke brukt det i dag. Det gjør teksten uelegant og ikke så lite klumpete. Likevel var heller ikke dette betinget av det Eia kaller en postmoderne selvbevissthet, heller ikke av det han tolker som nervøsitet. Det var snarere det at et begrep som «symbolsk orden» på den tiden var såpass fremmed at jeg hadde behov for å sette det i klamme, presentere det for leseren som noe som ikke uten videre forklarte seg selv. Som sagt, jeg ville ikke gjort det i dag, og det ville heller ikke vært nødvendig.
Egentlig er dette en bagatell, og jeg lurte lenge på om jeg i det hele tatt skulle ta meg bryet med å skrive dette innlegget. Men så endte jeg opp med at jeg ønsket å slå et slag for den velvillige leser, og for kontekstens betydning. Som forfattere må vi riktignok leve med at vi ikke har monopol på fortolkning av våre egne tekster. De lever sitt eget liv, og de skifter ofte betydning når tidene skifter. Men nettopp derfor er vi alle avhengig av et minimum av velvillig forståelse, både som forfattere og lesere. Som Eia selv sier: «- alles tekster blir mer interessante å lese hvis vi legger den nedlatende attityden til side og i stedet fyller det vi skriver med begeistring og glede over å fortelle noe nytt og nyttig».
Jorun Solheim
forsker ved Institutt for samfunnsforskning