Debatt

Biologisk sjargong og biologisme

I Morgenbladet 17. oktober svarer Nina Witoszek på min kritikk av Norway Project og gir en nærmere beskrivelse av prosjektets filosofi og ambisjoner. La meg starte med å si meg enig i at Norge og Norden har utviklet samfunnsstrukturer som har gjort våre samfunn særdeles vellykkede på viktige målbare størrelser som velstand, lovlydighet og likestilling. Jeg er videre enig i at det er interessant, fra et sosiologisk/politisk ståsted, å identifisere nøkkelfaktorer bak denne relative suksessen.

Min kritikk av David Sloan Wilson og Norway Project er en annen. Jeg mener at prosjektet benytter kontroversiell biologi som fundament, men viktigst, at den tverrfaglige retorikken om at prosjektet er bygget på «en ny, sofistikert biologi» er illusorisk.

Evolusjonsbiologi er en genetisk basert teori. Naturlig seleksjon premierer noen egenskaper på bekostning av andre. Når egenskapene har en arvelig (genetisk) komponent, vil dette føre til en endring i bestanden – evolusjon. Naturlig seleksjon favoriserer egenskaper som fremmer individenes overlevelse og fruktbarhet i miljøet de lever i. Dette kan, fra et humanistisk ståsted, gi brutale konsekvenser. Når en løvehann beseirer en rival og overtar haremet hans, vil han normalt ta livet av ungene til den beseirede. Det naturlige utvalg har premiert denne brutale atferden fordi den fremmer spredningen av den seirende løvens gener. Ved at ungene blir drept, kommer hunnløvene raskere i brunst og er klare til å spre «drittsekkens» gener videre.

«Å beskrive sammfunnsutvikling med naturvitenskapelig sjargong gjør den ikke mer tverrfaglig.»

Naturlig nok er det ikke slik biologi Norway Project lar seg inspirere av. Det finnes også «snillere» atferd ute i villmarken. Arbeiderbier, for eksempel. De oppgir egen forplantning og bruker livet sitt til å hjelpe dronninga med å fø opp unger. Wilson ser dette som såkalt gruppeseleksjon. Arbeiderbiene ofrer egne interesser til fordel for gruppen. Bikuber med mer selvoppofrende arbeidere har høyere overlevelse og produserer flere avkom enn mer egoistisk anlagte bie-samfunn.

Her kommer vi til min biologifaglige kritikk av Wilson. Selv om dynamikken hos sosiale organismer kan beskrives i gruppeseleksjonstermer, er dette i beste fall upresist og gir liten innsikt. Nøkkelen til å forstå fenomenet er nemlig genetisk slektskap. De fleste biologer ser derfor fenomenet i lys av Bill Hamiltons teori om slektskapsseleksjon. Ungene arbeiderbiene fostrer opp er nære slektninger av arbeideren selv, siden arbeideren og dronninga er genetiske søstre. Arbeideren sprer altså kopier av sine egne gener indirekte ved å hjelpe dronninga. Fra et genetisk ståsted er altså atferden like «egoistisk» som i løveeksempelet ovenfor. For å bruke Dawkins’ sjargong – evolusjonen dreier seg om gener som viljeløst konkurrerer om en plass i evigheten.

Så vidt jeg forstår er det ikke genetisk evolusjon Norway Project har i tankene når de søker å forstå Norges relative suksess. De mener ikke at gruppeseleksjon har utstyrt oss nordboere med genetiske fortrinn over andre folk og gjort oss snillere og mer samarbeidsvillige. Dette bringer meg over til den andre siden av min kritikk – biologismen.

Mange fenomener kan likne hverandre overflatisk. På samme måte som at organismene på jorda har gjennomgått en organisk evolusjon, kan man snakke om at kultur og samfunn evolverer.

Et naturlig spørsmål er derfor om samfunnsutvikling og organisk evolusjon er sammenliknbart utover at «noe» endrer seg over tid? Nei. Det er ingenting analogt til gener i samfunn. Sammfunsutvikling er spennende og viktig, men mangler et tilsvarende teorifundament som populasjonsgenetikken gir evolusjonsbiologien. Å beskrive sammfunnsutvikling med naturvitenskapelig sjargong gjør den ikke mer tverrfaglig. Sosiologi med biologisk språkdrakt er biologisme.

Glenn-Peter Sætre
Professor i evolusjonsbiologi ved CEES, Institutt for biovitenskap, UiO

Mer fra Debatt