Debatt

Ledelse og maktspredning på universitetet

STYRINGSSTRUKTUR

Man kan ikke bruke den europeiske universitetshistorien for å legitimere en særnorsk akademisk tradisjon hvor autonomi tolkes som organisatorisk isolasjon. Autonomi bør i stedet forstås som evnen til legitim selvstyring i interaksjon med omgivelsene.  

Det er helt riktig, som Fredrik W. Thue sier til Morgenbladet 7. november, at den norske universitetstradisjonen med uinnskrenket selvstyre på mange måter er en videreføring av middelalderens laugsmodell. Men det er misvisende når Thue (slik han er sitert) hevder at denne norske styringsmodellen også bygger på den mye omtalte og beundrede Humboldske universitetsmodellen. For når det gjelder styringsform var jo det tyske reformuniversitetet et markant brudd med laugstradisjonen. Som universitetshistoriker er selvfølgelig Thue godt kjent med dette, men det kan synes som debattkonteksten (som jeg skal komme tilbake til) har bidratt til at fremstillingen er blitt skjev.

Når man diskuterer akademiske tradisjoner er det verdt å huske at rundt år 1800, ved inngangen til det moderne samfunn, var de en gang så stolte europeiske universitetene sett på som akterutseilte institusjoner, uimottakelige for moderne vitenskap, preget av selvhøytidelighet og akademisk formalisme. Selv om det fantes lysende unntak (Göttingen, Halle, Edinburgh, etc.) var det en utbredt oppfatning at universitetene hadde forfalt, mye som følge av innavl og mangel på impulser utenfra.

I den universitetsreformen som Humboldt sto i spissen for var det et mål å bevare et faglig selvstyre. Men for å minske faren for nepotisme fikk den prøyssiske staten en avgjørende rolle som eksternt korrektiv, blant annet ved at den skulle ansette professorene. Dette var ikke et proforma arrangement, men en rolle som ble brukt svært aktivt til fremme for både vitenskapen og den prøyssiske «kulturstaten», slik historikeren R. Steven Turner har påvist. Den interne strukturen ved de reformerte universitetene var riktignok fra begynnelsen basert på tradisjonelle (valgte) fakultetsorganer, men når den tyske vitenskapen virkelig tok av rundt midten av 1800-tallet, var det gjennom de nye forskningsinstituttene. Disse ble ledet nokså eneveldig fra bestemte (utnevnte) lærestoler.

Andre land brøt også med den akademiske laugstradisjonen på samme tid. I Frankrike nedla man rett og slett universitetene etter revolusjonen. I USA trakk man den noe mer balanserte lærdom fra l‘Ancien Régime at «checks and balances» er avgjørende for å unngå maktmisbruk. Ved amerikanske colleges og universiteter ble det omkringliggende samfunnet sikret en viss innflytelse på det indre selvstyret gjennom et «board of trustees» eller en tilsvarende mekanisme. Akademisk frihet ble etter hvert institusjonalisert gjennom faglig flat struktur på instituttnivå og gjennom ordningen for «tenure». Men dette forhindret ikke at strategisk og administrativ styring ved de fleste institusjonene ble utøvet av «department heads» som inngikk i en administrativ styringslinje forankret i «the board».

De mønsterdannende tyske og amerikanske universitetene har altså hatt langt større innslag av eksterne korrektiver og interne hierarkiske styringslinjer enn vi har hatt i Norge. Det er ikke dermed sagt at alt har vært såre vel i disse landene. Men det er god grunn til å anta at tysk og amerikansk vitenskapelig dominans i de siste to hundre årene har sammenheng med den kapasiteten for reell selvstyring som disse organisatoriske trekkene har bidratt til.

Hvorfor har så den norske universitetsmodellen i så lang tid vært basert på absolutt frikobling og på ledelse «nedenfra»? Frikoblingen fra statens styringslinje går tilbake til avviklingen av prokanslerembetet i 1845, mye grunnet motstand mot svenskekongens makt. Senere har det vært enkelte halvhjertede forsøk fra myndighetenes side på å gjenopprette en forbindelse til det omkringliggende samfunn gjennom legale og korporative instrumenter, men forgjeves. Her skiller Norge seg ikke bare fra Tyskland og USA, men også fra resten av Skandinavia. I Sverige har kanslerembetet vært bindeleddet til staten i flere hundre år, og i Danmark har kuratorembetet hatt tilsvarende funksjon, senere erstattet av andre mekanismer.

Kongelige Fredriks var i lang tid et selvstyrt kollegium, som Thue påpeker. Alle professorene hadde plass i fakultet, som valgte en dekan; og alle dekanene hadde plass i kollegiet, som (fra 1906) valgte en rektor. Dette arrangementet var bare mulig som et elitesystem, og det videreførte nettopp de tendensene til innavl som Humboldt hadde ønsket å kvitte seg med: «Omkring århundreskiftet hadde omtrent en tredjedel av universitetsprofessorene nære familierelasjoner til andre samtidige eller tidligere professorer,» skriver Jon R. Kyllingstad og Thor Inge Rørvik i bind 2 av Universitetet i Oslos historie.

Da instituttene senere vokste frem som primærenheter, fungerte disse lenge etter tysk, hierarkisk mønster, men uten at lærestolene var ansvarliggjort i en gjennomtenkt styringsstruktur. Dette «professorveldet» ble av gode grunner ansett som illegitimt av studentopprørerne rundt 1970, og man fikk i stedet «flat» instituttstruktur der ledelsesfunksjonen ble omgjort til en slags tillitsmannsordning. Som Thue tidligere har pekt på var denne demokratiseringstanken inspirert av de amerikanske «departments». Men man så helt bort fra den sentrale betydningen av de nevnte «department heads». Man så også bort fra at demokrati ikke oppstår spontant men krever en sterk infrastruktur for diskusjon, gjennomsiktige prosedyrer, tydeliggjorte kandidaturer og alternative programmer. Hvis ikke forfaller det hele til skinndemokrati.

Dermed er vi tilbake i den aktuelle debatten om ledelse av dagens masseuniversiteter, igangsatt av statsråden. Personlig mener jeg Thue har rett i at akademisk arbeid fordrer en noe annen organisasjonsform enn en bedrift eller et statlig byråkrati, ettersom virkelig god forskning og undervisning utgår fra den enkelte forsker som arbeider og publiserer under eget navn. Dette særtrekket må få organisatoriske konsekvenser.

Men jeg tror ikke akademisk frihet for den enkelte ansatte (eller for fagfellesskapene) sikres best gjennom absolutt organisatorisk frikobling fra det omkringliggende samfunn. Tvert imot mener jeg universitetshistorien viser at at akademisk oligarki er en minst like stor trussel mot den akademiske friheten. En balansert tilkobling til «samfunnet utenfor» er derfor det eneste mulige grunnlaget for reell maktspredning.

Gitt norske universiteters totale avhengighet av statlig finansiering kan det etter mitt syn være en god idé å ha en motvekt mot det politisk-byråkratiske system gjennom en valgt rektor (kanskje også valgte dekaner). Men da kan ikke rektor samtidig være styreleder og dermed rapportere til seg selv, som i dag.  En valgt rektor må motsvares av et styre med eksternt flertall og ekstern styreleder, slik at disse kan fungere som et reelt korrektiv. Her vil jeg minne om den svært uheldige saken med den avgåtte prorektoren ved UiO nylig. Potensialet for maktmisbruk som ble synliggjort gjennom den saken bør etter mitt syn være begynnelsen på slutten for arrangement hvor rektor sitter med bukten og begge endene.

Også på instituttnivå er det avgjørende med maktbalanse. På IPED ved UiO, hvor jeg er for tiden, diskuteres det å gå fra valgt til tilsatt ledelse. Det synes jeg man bør gjøre. Dagens modell med valgt instituttleder som også leder et valgt instituttstyre medfører en rekke alvorlige problemer: få eksterne impulser, manglende strategisk styringskapasitet, mangel på lederkandidater, skinndemokrati. Etter mitt syn tilsier dette at den nødvendige balansen på grunnplanet bør søkes gjennom en tilsatt instituttledelse som kan sikre styringskapasitet, mens akademisk legitimitet bør ivaretas gjennom et valgt instituttstyre.

Vidar Grøtta
Stipendiat ved IPED, UiO

Mer fra Debatt