Debatt

Mangelen på respekt binder oss sammen

Les tømrermester Ole Thorstensens innlegg i Morgenbladetsalongen 26. november.

God kveld alle sammen. Jeg setter stor pris på å bli invitert for å snakke om noe jeg synes er så viktig som kveldens tema.

Om det skulle være slik at dere setter pris på noe av det som blir sagt i kveld så kan de av dere som er manuelle klappe, og så kan akademikerne rasle med papirene.

Vi manuelle er en mangslungen stor del av samfunnet, og diskusjonen om våre yrkesliv og vår kunnskap må bli tilsvarende stor og sprikende, men er det noe vi deler, noe vi har felles?

Én ting som binder oss sammen er at samfunnet styres etter en akademisk målestokk der respekten for jobbene vi utfører er liten, og denne allerede mangelfulle respekten blir stadig mindre. Tenk det, mangelen på respekt binder oss sammen.

Fra å være et samfunn der det manuelle arbeidet var fundamentet for alt som skulle gjøres, er det blitt et nødvendig onde, en beklagelig nødvendighet presset på samfunnet fordi søpla må bæres ut, taket må tettes, og fisken har ikke lært å fiske seg selv.

De manuelle var flertallet, det var et samfunn der vi måtte tas hensyn til. Politikken og samfunnsbyggingen i Norge hadde som mål å gjøre livet bedre for oss alle, og mest av alt for dem som sleit mest, de manuelle. Slik er det ikke nå, så vi manuelle har også det til felles at vi er marginaliserte i samfunnsdebattene og politikken, og det blir stadig verre.

Skal vi ha et samfunn der alle har muligheten til å ha verdige liv der arbeidslivet er et positivt bidrag til denne verdigheten, eller vil vi ha det klassesamfunnet vi er i ferd med å bygge nå?

Vil vi ha et samfunn som, om man kan si det slik, selv kan lage ting, som selv kan brødfø befolkningen, som bidrar godt i en global sammenheng? Eller vil vi ha et samfunn som snylter på resten av verden fordi vi har et fond fullt av penger vi kan spekulere med, som kan vi kan bruke til å kjøpe alt vi trenger?

Kan vi få til et så dyktig kunnskapsamfunn at vi kan livberge oss med det, basert på det akademiske? Jeg tror ikke det.

Dersom vi ikke kan utføre manuelt arbeid ordentlig, så vil vi enten bli fattige, eller snyltere, og jeg vet ikke hva som er verst. Kanskje det å være snyltere.

Den måten det snakkes om kunnskapsamfunnet på er full av forestillinger om at vi skal bli best, være innovative, være på topp i alt vi gjør, som om det hele er et nytt OL på Lillehammer. Det snakkes så lite om hvem vi skal være og hva vi faktisk skal gjøre, begrepene og ordene som brukes er tomme og derfor er de dumme.

Dersom vi som et land uten et eneste universitet på topp 100 lista i verden skal vinne det akademiske innovasjonistiske racet, så kan vi like gjerne satse på julenissen som statsminister. Slik sett så kan de som ikke synes det manuelle har en verdi i seg selv i det minste prøve å tenke på seg selv, for det samfunnet vi er i ferd med å bygge opp blir et samfunn som kommer til å tape. Uten oss manuelle går det galt for alle.

Personlig ser jeg dette som en kamp for min egen verdighet i yrkeslivet, mine egne rettigheter og muligheter. Jeg vil ha et samfunn der vi alle er likebyrdige som borgere, og dersom den utviklingen vi har nå fortsetter, så vil det vise seg at det er mange som tenker som meg. Vi vil da få et splittet samfunn der kamp om rettigheter vil prege livene våre, et samfunn der det blir oss mot dem, og det er nettopp det man har arbeidet så hardt for å komme bort fra. Det som skjer nå er et brudd med noen av de viktigste ønskene folk før oss har jobbet for. Samfunnet vi er i ferd med å skape er et helt annet enn det vi har hatt som ideal.

Svaret på hvem de manuelle er i kunnskapsamfunnet er også at de manuelle er redningen, de er fundamentet, de er dem som kan lage ting, skaffe maten, holde oss varme i kulda, og som kan stelle oss når vi er skjøre og sårbare. Det er nemlig det, det manuelle arbeidet gjør for oss. Derfor er det innlysende for meg at dette er en kulturkamp, og en verdikamp.

Jeg er vel ikke rette personen til å klage på at jeg ikke kommer til orde, men jeg er unntaket, en merkverdighet i samfunnsdebatten om det manuelle, for jeg er selv en manuell.

Diskusjonene om det manuelle i arbeidslivet, manuell kunnskap og de manuelles posisjon i samfunnet, føres av og styres av mennesker som ikke selv er manuelle. Det er som å forestille seg at bare rike skal diskutere fattigdom, at bare menn skal diskutere likestilling, eller at innvandrerne skal være stille i en diskusjon om emigrasjon. Dette er rene galskapen, og bunner i denne mangelen på respekt for de manuelle yrkene: vi blir ikke tatt på alvor, og vi snakkes om og til. Vi er dette samfunnets små barn som skal sees, men ikke høres.

Vi kan jo som et eksperiment bytte rollene slik at de manuelle kan diskutere det akademiske, mens akademikerne må sitte å høre på. Dere får ikke lov til å si noe, helt stille må dere være, hysj! Utgangspunktet skal være at dere er så dyre i drift og vi skal sammenlikne med det store utlandet. IT-folka i Norge skal sammenliknes med inderne, topplederne vil jo uansett helst utenlands å lede, og legene er det naturlig å sammenlikne med cubanerne. Norske ingeniører kan vi sammenlikne med alle andre ingeniører og saksbehandlerne skal sammenliknes med datamaskiner, for hvor vanskelig kan den jobben være, når Magnus Carlsen taper for datamaskinen.

Hele tiden mens dere følger denne overfladiske diskusjonen dere ikke får være med i, så vil dere merke hvordan resultatene av diskusjonen preger livene deres. Dere vil se at utdannelsen dere tilbys er en fiasko, lønns og arbeidsvilkårene deres er fallende sammenliknet med andres, men dere får overbærende ros i juleselskapet.

Vi manuelle har akseptert det akademiske synet på oss, og det er nesten det verste: vi greier ikke engang å se oss selv som vi burde. De manuelle forstår ikke selv at de gjør noe viktig, for i samfunnet vårt er manuelt arbeid noe en utfører fordi man ikke kan utføre akademisk arbeid, det manuelle er andrerangs arbeid.

Dette selvbildet er med på å hindre oss i å utrykke ønskene og behovene vi har, og det hindrer oss i å kjempe for det vi mener er viktig både for oss selv og for samfunnet.

Når diskusjonen om innholdet i kunnskapsamfunnet nå har fått litt mer futt, så må vi begynne med premissene, vi må legge bunnstokken riktig, hjørnesteinene må på plass. Det vi må tenke gjennom er:

• Hva slags kunnskap snakker vi om?

• Hva slags samfunn ønsker vi for hverandre, når det gjelder velferd og felles goder?

• Hva vil vi bidra med i verden, globalt?

Når vi har svarene på disse spørsmålene, må vi sørge for at samfunnet på alle måter bygges sånn at vi kan få det som vi vil. Jeg opplever det som om vi i dag er tilskuere til vår egen samfunnsutvikling i disse sammenhengene, at det som nå skjer ikke er noe mange ønsker. Landet vårt er så lite at vi har gode muligheter til å styre utviklingen, det er ikke bare en ulempe å være liten. Denne muligheten burde vi ta vare på.

Foreløpig virker det som om alvoret ikke helt har sunket inn hos dem som deltar i diskusjonen, ambisjonsnivået er altfor lavt. Et eksempel kan være at med mellom tretti og førti prosent frafall i videregående skole, dreier diskusjonen seg om hvordan vi kan få disse unge til å fullføre, mens diskusjonen burde dreie seg om hva videregående utdannelse skal være. Hvorfor skal de fullføre en dårlig utdannelse? Svaret på det spørsmålet er et nytt spørsmål, hvordan kan vi gjøre utdannelsen bra?

Jeg vil at yrkesfagutdannelse blir likestilt med akademisk utdannelse når det gjelder standard og prestisje. Det skal ikke være slik det er i dag at vi har andrerangs utdannelse til yrkene våre, det skal være førsteklasses og sidestilles med det akademiske, minst. Å få pressa de tretti, førti prosentene gjennom utdanningssystemet på de akademiske premissene som er i dag, vil gjøre ytterligere skade på de manuelle fagene.

Utdanning og utdanningsystemet er bare en del av det hele, men viktig. Siden utdanning så fort sidestilles med det akademiske er det et godt eksempel, og et godt utgangspunkt i diskusjonen om det manuelles posisjon i samfunnet vårt.

Et eksempel til: Når vi manuelle skal utføre yrkene våre, må lover og regler tilpasses de oppgavene vi faktisk skal løse, og ikke virkelighetsfjerne forestillinger hos teoretikere som ikke forstår fagene våre. I dag står lovene og reglene mange ganger i direkte motsetning til jobbene vi skal gjøre.

Det har vel aldri vært meningen at rammene rundt fagene skal være et problem for oss, så dersom vi går tilbake til intensjonene og tenker på nytt, så kan vi vel få reparert dette?

Jeg kan ikke forstå at noen kan ha noe mot å sørge for at lovene og reglene faktisk fungerer etter intensjonene de er laget etter. Tenk som en håndverker, det vi bygger har et klart mål, og om det ikke når det målet, så må vi bygge det annerledes, ellers er det vi bygger verdiløst.

Det manuelle er helt avgjørende for ethvert samfunn, og vil ikke bli mindre viktig i vårt samfunn i fremtiden, uansett hva vi kaller det. Kunnskapsamfunnet er bare et begrep, det er menneskene og det de gjør i samfunnet som er viktig.

Situasjonen er allerede alvorlig og kommer til å kreve omfattende forandringer på mange plan om dette skal gå bra. De som har innflytelse må erkjenne alvoret, og bruke innflytelsen de har til å styre utviklingen i riktig retning. Begrepet samfunnsbygging er et viktigere begrep enn kunnskapsamfunnet.

Ole Thorstensen Tømrermester

Innlegget ble holdt i Morgenbladetsalongen 26. november.

Mer fra Debatt