«Du er fortsatt beskjeftiget med å bygge opp en image som for lengst burde være ferdigkonstruert.»
LITTERATURKRITIKK
Kjære Tore, gamle venn og medvagant!
Hva i himmelens navn er det du har satt i gang nå? Du gyver løs på en kritiker som har slaktet din siste roman, Angrep fra alle kanter, og du gjennomfører fremstøtet med samme intensitet som om det var snakk om din forgudede Balzac eller en annen udiskutabelt udødelig klassiker. Selv om også jeg kan bli ergerlig når jeg får kjeft i full offentlighet, innbiller jeg meg ikke av den grunn at jeg er en ny Montaigne eller Samuel Johnson, jeg prøver i alle fall å la være å si det høyt.
For øvrig synes jeg det er helt i orden at forfattere svarer på kritikk, og de må gjerne gjøre det oftere, men uttrykksformen du har valgt, er primært en seier for selvskrytets gloriøse kunst: Benvenuto Cellini ville ha misunt deg, og Rousseau kunne nok hatt et og annet å lære av rundkastene dine. Sistnevnte forsikrer oss om at det ikke finnes et bedre og mer uegennyttig menneske enn akkurat ham, du sørger elegant for å hinte om at det i dag neppe eksisterer en større forfatter enn Tore Renberg. Og da er det jo skandaløst at Bernhard Ellefsen misliker romanen din.
Jeg skal si meg enig i at Ellefsens anmeldelse var lovlig krass og knallhard; dessuten kommer jeg sikkert til å like Angrep fra alle kanter bedre enn han gjør. Jeg er glad i romanene dine, og før jeg skrev dette svaret, gjenoppfrisket jeg bekjentskapet med Charlotte Isabel Hansen og Pixley Mapogo. Det er flotte bøker, men de ga meg en markant påminnelse om at du er mye stødigere som skjønnlitterær forfatter enn som essayist og debattant. Når du skriver sakprosa, har du sørgelig lett for å ty til forenklinger og karikerte gjengivelser av hva eventuelle motstandere mener, bl.a. i utfallene mot en «modernisme» som ikke særlig mange andre enn deg drar kjensel på. I tillegg oppstår det tidvis et inntrykk av at det du bedriver, er ren selvmarkedsføring – også når du roser Selma Lagerlöf, kan man få en snikende fornemmelse av at den egentlige gjenstanden for rosen er Tore Renberg.
Eller, for å uttrykke meg litt mindre slemt: Du er fortsatt beskjeftiget med å bygge opp en image som for lengst burde være ferdigkonstruert. Nå vet de fleste at Tore Renberg er en litteraturens muntre sønn, en troskyldig litterær gladgutt fra Stavanger som en gang på 90-tallet var så uheldig å havne i dårlig selskap – et selskap bestående av studenter, universitetslektorer og professorer, dekonstruktivt anlagte tidsskriftredaktører, postmodernistiske skribenter og annen styggedom. Men etter å ha danset gjennom skuggeheimen en stund, så han endelig lyset og vendte tilbake til de ekte, varige verdier og sunne gleder, i egenskap av programleder i NRK og suksessforfatter. I og for seg må du gjerne fortelle denne gripende historien til krampa tar noen hver av oss, men når sant skal sies, er dette uforfalsket pølsevev – din fremstilling av 90-tallets Vagant er f.eks. mildest talt tendensiøs og alt annet enn rettferdig, noe jeg går ut fra at du innser hvis du tenker deg om.
Prøv å forstå at din lemfeldige, imagebyggende omgang med kjensgjerningene er en av grunnene til at anmelderne innimellom ser rødt og raljerer mer over bøkene dine enn de fortjener. Det kan godt være at du ville ha sluppet deler av den skarpe kritikken du har fått (så fryktelig mye av denslags har det forresten ikke vært) hvis du selv opptrådte med en litt større rettferdighets- og presisjonssans. Nå og da faller du simpelthen for eget grep, noe din imøtegåelse av Ellefsens omtale rommer en typisk illustrasjon på: Du synes det er hårreisende at han ikke trekker paralleller til Faulkner, men Faulkner er ikke den man først assosierer i retning av når man har å gjøre med en erklært antimodernist som deg. Du kan selvfølgelig, din vane tro, innvende at du ikke anser Faulkner for å være modernist, i likhet med en rekke andre forfattere du setter høyt – som Kafka, Thomas Mann, Proust, Joyce, Woolf, Beckett, Borges, Duras, Calvino, for å nevne noen relevante navn (om jeg ikke husker feil, liker du alle sammen). Denne strategien er imidlertid ikke stort mer overbevisende enn Georg Johannesens håndtering av begrepet romantikk; ettersom Blake, Hölderlin og Wergeland er forfattere romantikkhateren Johannesen har adskillig sans for, må han forsyne dem med en annen epokal kontekst enn de hører hjemme i – han tyr til merkelappen «seinklassisist» i Wergelands tilfelle – eller han unngår problemstillingen og lar være å kalle dem noe som helst. Det er og blir et faktum at flere av dine litterære yndlinger er sentrale forfattere innenfor den modernistiske kanon, og det er på tide at du annammer noe såpass elementært.
For en floke du nok en gang har greid å stelle i stand, Tore – og særlig sovende er den ikke. Nå har du virkelig gitt Bernhard Ellefsen en gyllen mulighet til å ta deg enda hardere, slik du med retorisk lidenskap ba ham om, så sannsynligvis har du noen praktfulle opplevelser i vente. God fornøyelse.
Det var årets julehilsen fra din venn Henning (eller skal jeg kalle meg «den gamle Tore Renberg»?). Jeg er spent på hvordan du responderer og ser frem til å lese romanen din.
Henning Hagerup
Les også de tidligere innleggene i denne debatten:
- «På kjøret med litteraturen», anmeldelsen som startet det hele.
- Tore Renbergs svar på anmeldelsen, «Så fattig, Bernhard Ellefsen! Ingenting ser du.»
- Bernhard Ellefsens svar: «Tore e ein gammal mann, heile byen kjenne han»