Debatt

Publiser mindre, ikke mer

Hva skal vi med flere halvferdige og dårlige forskningsartikler som blir lite lest? Slutt å telle!

«Forskerne må publisere mye for overhodet å få økonomisk støtte.»

FORSKNING Det synes å være bred enighet om at norske forskere bør publisere mer. Dette er ikke nødvendigvis noen god idé. Publisering bør forbeholdes ferdig, gjennomarbeidet materiale av høy kvalitet. Nå stimuleres forskerne til å publisere halvferdige arbeider av lav kvalitet. Det er tvilsomt om dette er et positivt bidrag til vitenskapen.

Forskningsledere for grupper, avdelinger, institutter, sykehus og universiteter, samt forskningsråd og departementer, har i mange år gitt tydelige signaler om at forskerne publiserer for lite. Det er vanskelig å være uenig i et ønske om mer publisering, og det er rimelig at samfunnet ønsker mer valuta for pengene. Institusjonene ønsker flere publikasjoner, for det bringer inn penger og kan brukes til skryt i årsrapportene. På alle nivåer angis hvor mange publikasjoner enhetene har produsert, og tallene kan utløse skryt eller bekymring.

Det generelle kravet om mer publisering er basert på antagelsen om at mange forskere sitter på godt, publiseringsklart materiale uten å få det publisert. Men det er ingen saklig grunn til å tro at forskerne har mer, verdifullt materiale å publisere. Det er nok heller slik at de sitter på en del ideer og halvveis utviklede prosjekter som er publiserbare, men som ennå ikke er skikkelig gjennomarbeidet eller har nådd et høyt kvalitetsnivå.

Under et økende publikasjonspress vil forskerne tilstrebe å publisere mer, selv om dette blir av lavere kvalitet. Men hva skjer dersom de ikke sitter med godt materiale og publiserer allikevel? Hvordan går det med sjokoladefabrikken dersom produksjonen øker uten bedre råvaretilgang? Da vil kvaliteten dale, og det er liten verdi i sjokolader der bare innpakningspapiret er igjen.

Forskerne må publisere mye for overhodet å få økonomisk støtte. De som ligger i grenselandet for finansiering – og det gjør nok flesteparten av norske forskere – gjør lurt i å øke antall publikasjoner. Det kan gjøres ved å dele opp store arbeider i flere mindre biter, eller man kan utgi materiale som egentlig ikke er klart for publisering. Forskernes publikasjonslister blir dermed lengre. Er det riktig bruk av tiden å skrive middelmådige publikasjoner som blir lest av veldig få?

De aller fleste forskere må kontinuerlig søke om mer penger for å holde hjulene i gang. Svært få bevilgninger fullfinansierer prosjektene, så påfyll av penger trengs hele tiden. Dette gjør at forskerne publiserer alt hva remmer og tøy kan holde før hver søknadsfrist. En ytterligere drivkraft for mer publisering er kravet om at stipendiater skal publisere sine arbeider før de er ferdig med sine tre tilmålte år, enten det er høyverdig forskning eller ikke.

La oss si at det i forskernes skrivebord ligger en del gode forskningsresultater som bare venter på publisering. Da er det er viktig å skape forhold der forskerne tør å ha litt is i magen slik at de kan sitte på resultater og idéer inntil de er utviklet og modne. Med et stort publikasjonspress er det ikke så mange som tar sjansen på å vente på den store gevinsten.

Publikasjonspresset resulterer i at det totale antall publikasjoner øker dramatisk. Mange fagfelt oversvømmes fullstendig, slik som mitt eget (biomedisinsk forskning). Den store økningen skyldes publikasjoner som er av lav kvalitet og som leses lite. I de siste årene er det avslørt at over halvparten av resultatene i biomedisinsk forskning ikke kan reproduseres. Det er ikke urimelig å knytte disse skremmende funnene til den økende tendensen til å publisere halvferdige og tvilsomme arbeider. Dette er ikke et bidrag til å øke påliteligheten, effektiviteten eller gjennomføringsevnen av pågående forskningsprosjekter.

Publiseringsbransjen følger selvfølgelig dette feltet med argusøyne. Å utgi et vitenskapelig tidsskrift kan være svært lønnsomt, og det økende publiseringspresset er gull verdt for forlagene. I de siste årene har det dukket opp en lang rekke nettbaserte tidsskrifter som tilbyr publisering uten noen særlig kvalitetskontroll. I vitenskap er det vanlig at arbeider blir vurdert av fagfeller før publisering, men mange nye tidsskrifter publiserer nå artikler utelukkende basert på at avsender kan betale for seg. Dette bidrar ikke til å ­begrense publikasjonsvirksomheten og bør heller regnes som forurensning.

Det er heldigvis noen norske forskningsgrupper som har godt med ressurser og som kan ta seg tid til å utvikle prosjektene. Ekteparet Moser har fått anledning til å gjøre dette over flere år, noe som har vist seg å være en meget god investering, og som er et eksempel til etterfølgelse. Moser-paret har ikke brukt tiden på å publisere annenrangs arbeider, og det har lønt seg for dem og for deres forskningsfelt. Men det er mange forskere som ikke har tid eller råd til dette. Hvordan skal vi rekruttere nye nobelprisvinnere hvis vi sultefôrer dem i ­utviklingsfasen?

Det er noen gode tiltak som springer ut av denne analysen: Først og fremst må man slutte å legge vekt på antall publikasjoner. Telling stimulerer til flere, men dårligere, publikasjoner. For det andre bør prosjekter fullfinansieres – og det for en periode som er lengre enn tre år. For det tredje må gradsarbeider kunne godkjennes uten publisering i et vitenskapelig tidsskrift. Sensorer og opponenter skal uansett vurdere kvaliteten av gradsarbeidet. Men uansett: Slutt å telle ­publikasjoner.

Erik Boye
Professor ved OUS-Radiumhospitalet

Mer fra Debatt