Debatt

Vi styrker høyskolene

«Vi skal heldigvis ikke «attende til dansketida» med strukturreformen.»

UTDANNING Norge står foran store utfordringer knyttet til omstilling til grønnere verdiskaping, økt konkurransekraft i næringslivet, god håndtering av en kommende eldrebølge med mer. Til dette trenger vi høyere utdannelse og forskning av enda høyere kvalitet enn i dag.

Det er regjeringens ambisjon. En del av denne planen er en strukturreform, der målet er færre, men mer solide universiteter og høyskoler, med sterkere fagmiljøer. Det er viktig å understreke at det er institusjoner som skal fusjonere – denne reformen handler ikke om studiesteder. Tilgangen til høyere utdannelse skal være god i hele landet. Ikke minst fordi universiteter og høyskoler spiller en avgjørende rolle i regional utvikling og verdiskaping.

Rektor Per Halse ved Høgskolen i Volda (HiVo) er imidlertid ikke beroliget. I Morgenbladet 13. mars appellerer han til nasjonalfølelsen. Strukturreformen truer «høgskular midt i kulturlandskap og beitande sauer […] resultat av ein lang nasjonsbyggingsprosess». Pussig nok passer Høgskolereformen fra 1994 som nasjonsbygging i Halses resonnement, selv om 98 høyskoler den gang ble slått sammen til 26. Men det at noen institusjoner nå skal slås sammen, det undergraver visst «den norske modellen».

Vi skal heldigvis ikke «attende til dansketida» med strukturreformen, slik Halse frykter. Tvert imot skal vi gjøre norske universiteter og høyskoler bedre rustet – både til å utføre sitt dannelsesoppdrag og til å hevde seg i den internasjonale konkurransen.

Halse er opptatt av høyskolene rekrutterer kandidater lokalt – kandidater som blir igjen i regionen etter endt utdannelse som kompetent arbeidskraft til arbeids- og næringslivet. Det er viktige poeng. Samtidig sliter Halses egen institusjon med å tiltrekke seg nok studenter. Skal man spille den regionale rollen både Halse og jeg mener er viktig, så må studietilbudet være attraktivt nok til å tiltrekke seg studenter.

Jeg tror at denne delen av høyskolenes oppdrag vil styrkes når de blir del av større og sterkere institusjoner. Det har vi for eksempel sett i nord: For halvannet år siden ble Høgskolen i Finnmark til Finnmarksfakultetet ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Det var en fusjon som hadde nok av motstandere. Den motstanden har forduftet. Som Aftenposten nylig skrev, har Finnmarksfakultet opplevd en dobling i antall søkere, startet opp nye studietilbud og fått flere ansatte med doktorgrad. Det vil gagne arbeids- og næringslivet i Finnmark.

Halse kommer med noen gode tall for HiVo. Alle universiteter og høyskoler kan vise til positive tall på enkelte områder, men det er helhetsbildet som er viktig. HiVo har for eksempel lavere antall søkere per studieplass enn gjennomsnittet for høyskolene. Svært få av mastergradsstudentene ved HiVo fullfører studiene på normert tid.

Våren 2012 var det faktisk bare seks av mastergradsstudentene som fullførte, av et opptakskull på 38 høsten 2010. Høyskolen har dessuten en lav andel inntekter fra Norges forskningsråd. Vi ser et tilsvarende bilde ved andre institusjoner på nordvestlandet. Derfor er det naturlig å vurdere om det å samle ressursene gjennom fusjoner, kan bidra til å heve kvaliteten.

Videre skal vi legge om lærerutdannelsen til en femårig master. I dag er lærerutdannelsen spredt utover 19 institusjoner og langt flere studiesteder. En lang rekke av disse mangler fagkompetanse til å tilby en master. Det er et annet godt argument for å samle ressursene.

Vi har oppfordret HiVo og alle andre høyere utdannelsesinstitusjoner til å tenke strategisk og se seg om etter passende samarbeidspartnere. HiVo har hatt en konstruktiv tilnærming, og selv om det ennå ikke foreligger konkrete fusjonsplaner, vil jeg oppfordre høyskolen til å fortsette å være konstruktiv.

Også etter strukturreformen vil det være mulig å studere ved en utdannelsesinstitusjon som har utsikt til beitende sauer og kulturlandskap.

Bjørn Haugstad
Statssekretær for Høyre