Rettsprinsippet beskytter ikke offeret, derimot forbryteren.
Lars Smith gjentar i Morgenbladet 3. juli misoppfatningen om at rettsprinsippet skal beskytte den svake part i rettskonflikter. Rettsprinsippet beskytter ikke offeret, derimot forbryteren. En humanistisk rettspraksis ser det som det viktigste ikke å dømme uskyldige, og aksepterer derfor at flere forbrytere urettmessig fritas for rettsansvar.
I likhet med forskningen er rettsvesenet opptatt av å beskytte oss mot type én-feil (feilaktig bekreftelse), og stiller svakere krav til beskyttelse mot type to-feil (feilaktig avkreftelse). Derfor aksepterer vi i forskningen som regel inntil 20 prosent risiko for type to-feil (statistisk styrke på 80 prosent), mens vi bare tillater fem prosent risiko for type én-feil (statistisk signifikans eller såkalt p-verdi).
I terapien er det omvendt: Det vil være antiterapeutisk ikke å feste lit til den nødstedte og krenkede. Derfor er det en potensiell fare for rettssikkerheten at sakkyndige med bakgrunn i terapiprofesjonene får for stor innflytelse i rettssystemet. Farene for å prioritere gardering mot type to-feil representerer en fare for rettssikkerheten, og øker farene for justismord.
Eivind Meland
Professor, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, UiB