Linn-Heidi Lunde – førsteamanuensis i klinisk eldrepsykologi ved Universitetet i Bergen – påpeker i debattinnlegget Aldring er mangfold i Morgenbladet at mine kronikker og essays i om alderdom i avisen det siste året er pessimistiske og unyanserte.
I det siste essayet – «Fra Fitcoin til senil kløe» – hevder hun både at jeg mangler vitenskapelig belegg for mine påstander, og – fordi jeg ikke er aldersforsker – har mangelfull kjennskap til en rekke nasjonale og internasjonale studier som viser «at aktivitet og stimulering i eldre år både virker forebyggende på sykdom og funksjonssvikt, og bidrar til bedre mestring av eksisterende helsesvikt».
Studier som viser til helsegevinst hvis gamle mennesker holder seg mentalt og fysisk aktiv er uhyre banale.
Jeg kjenner godt til den type studier, men det er ikke disse studiene jeg angriper. Det er snarere hvordan slike studier transformeres av helsepolitiske myndigheter til en nær totalitær helsepolitisk ideologi og tilforlatelig «selges» som et samfunnsøkonomisk og personlig vinn-vinn-konsept – alt sammen i et forsøk på å redusere offentlige helsekroner.
Ideologien er ikke bare myntet på de av oss som putter i seg for mye av alt og som ikke kommer seg opp av sofaen, men også på gamle skrøpelige i hjem og sykehjem. Det er en grense for alt, og det her jeg argumenterer for at grensen må trekkes slik at gamle skrøpelige skjermes for den helsepolitiske ideologien som – med henvisning til vitenskapelige studier – hevder at kongeveien går gjennom aktivitet.
For på det tidspunktet gamle mennesker – til tross for at de har gjort sitt ytterste for å klare seg selv – ikke lenger makter å ivareta eget liv, og blir ensidig avhengig av helsepersonell, for å kunne leve videre, bør helsepersonell rette oppmerksomheten mot det faktum at gamle mennesker lever i overgangen mellom liv og død.
Da bør i stedet den lindrende pleie utgjøre grunnlaget for hva helsepersonell skal konsentrere seg om; det både det Kari Wærness og Kari Martinsen betegner som vedlikeholds- og tilbakegangsomsorg. Den lindrende pleie rommer – innenfor rammen av vedlikeholds- og tilbakegangsomsorg – den erkjennelse at ingen «medisin» heller ikke aktivisering – kan kurere aldringens konsekvens: døden. Dette kan lyde pessimistisk, men er ikke mindre sant av den grunn.
Sagt og presisert på en annen måte: Studier som viser til helsegevinst hvis gamle mennesker holder seg mentalt og fysisk aktiv, er selvsagt positive, om enn uhyre banale. Alle vet at «setter en seg til, så er løpet kjørt». Dette er erfaringskunnskap like gammel som menneskeheten selv.
Det er når slike vitenskapelige selvfølgeligheter tilpasses ved å inngå i bestemte helsepolitiske strategier at gamle – i ensidig avhengighet av aktivitetsfrelste helsepersonell – kan erfare ideologien som overgrep. Den kan erfares og oppleves som overgrep fordi de aktivitetsideologiske «brillene», gjør personalet blinde for å se hva hver enkelt av de gamle finner meningsfullt når livet deres, og meningen med det, er truet.
Runar Bakken
Dosent ved Høgskolen i Telemark