Debatt

Bedre med pakkeforløp enn selvstandardisering

---

Les innleggene i debatten om pakkeforløp:

Likeverd på samlebånd
Bedre med pakkeforløp enn selvstandardisering
Psykiatriske behandlingspakker: Erfaringer fra Danmark
Ikke likt, men like godt
Det er greit å ta feil
Helseministerens uforstand
Psykoterapiforskningen støtter ikke pakkeforløp
Likeverdets dialektikk
Psykiatri, struktur og prosess

---

I kronikken «Likeverd på samlebånd» kritiserer legene Vogt og Saxlund Pahle (VSH) regjeringens planer om å innføre pakkeforløp i psykisk helsevern. Pakkeforløpene sies å forringe fagfolks autonomi, vingeklippe behandlere som aktører og senke nivået hos spesielt flinke, kreative og engasjerte fagfolk. VSH vektlegger terapeuters evne til å avdekke den individuelle og høyst personlige løsning på sin lidelse som særlig de med komplekse lidelser trenger. Kort sagt, VSH forutsetter at terapeuter innehar en ekspertise som standardiseringen i form av pakkeforløp vil begrense.

Som kliniske psykologer (og forskere) burde vi takke for denne tilliten fra fagpersoner utenfor feltet vårt. Imidlertid foreligger det omfattende dokumentasjon som viser at VSH sine forestillinger om terapeuter dessverre representer myter. I dag framstår psykoterapien som en profesjon uten evne til å utvikle ekspertise.

Et sentralt mål på ekspertise er økt kvalitet av profesjonell utførelse ved økende erfaring. Psykologene Tracey, Wampold, Lichtenberg og Goodyear oppsummerer i tidsskriftet American Psychologist i 2014 at det til nå ikke er demonstrert at terapeuter gir bedre terapi over tid. Dette hadde ikke vært fatalt dersom nivået av utøvelsen likevel hadde vært tilfredsstillende. Lite tyder på at dette er tilfelle.

Det vesentlige i «pakkene» er nettopp tydelige modeller for hva som opprettholder pasientens problemer.

Forskningen viser at vi terapeuter er svært dårlige til å forutse dårlig utbytte, at vi ikke har uttalte kriterier for å stoppe behandling, og at vi ikke har alternative planer for pasienter som ikke bedrer seg. Mye tyder på at vi er selvstandardiserende, vi gjør ikke nødvendige korrigeringer underveis i uheldige behandlingsforløp, og vi gjør det samme fra den ene pasienten til den andre.

Sammenlignet med denne selvstandardiseringen er pakkeforløpenes standardisering langt å foretrekke. Pakkeforløpene sikrer at pasientens presenterte problemer blir behandlet ut fra beste tilgjengelige kunnskap, og at ikke-respons oppdages raskt gjennom innebygde tilbakemeldingssystemer.

Pakkeforløpet kan hjelpe profesjonen til å komme over ekspertisemangelen. Vi terapeuter slutter å lære fordi vi benytter naturlige tenkemåter som bekreftelsesskjevhet, ensidig søken etter informasjon som bekrefter vår hypotese og etterpåklokskap, vi finner en forklaring etter at utfallet er kjent og tenker at denne spekulasjonen uten videre er sann.

For å motvirke slike tenkemåter, foreslår Tracey og medarbeiderne å bruke tydelige modeller og en hypotesetestende strategi. Det vesentlige i «pakkene» er nettopp tydelige modeller for hva som opprettholder pasientens problemer. Kliniske hypoteser avledet av slike modeller – for eksempel at en panikkpasients revurdering av sine katastrofetanker skal føre til en reduksjon av panikkanfall – kan testes. Hvis denne reduksjonen ikke skjer, så avkreftes ikke bare hypotesen, men også at den underliggende modellen gjelder for pasienten.

Avkreftende evidens gjør at terapeuten må justere sin modellbaserte forståelse av pasientens problem. Dette gir terapeuten mulighet til å korrigere kursen, lære noe nytt og dermed utvikle sin ekspertise. En hypotesetestende strategi sørger også for at enhver behandling drives fram av nysgjerrighet for det unike hos pasienten. Det er en myte at standardisert behandling, som pakkeforløp, vil føre til mindre tilpasset behandling. Det som standardiseres, er de kunnskapsbaserte modellene. Selve behandlingen blir tilpasset i skreddersøm til pasienten.

Hva er kjerneverdiene bak pakkeforløpene? Der VSH ser kontroll, ser vi terapiers gjennomsiktighet, terapeuters etterrettelighet og pasienters tilgang til beste behandling. Der VSH ser effektivitet, ser vi effektivitet (hva er galt med det?) Der VSH ser forringelse av autonomi og vingeklipping, ser vi mulighet for utvikling av ekspertise og autonomi i betydningen evnen til vurdere hva som er gode grunner for å handle.

Asle Hoffart er seniorforsker ved Modum Bad og professor i psykologi ved Universitetet i Oslo.
Sverre Urnes Johnson er dobbelkompetansestipendiat i psykologi ved Modum Bad og Universitetet i Oslo.

Mer fra Debatt