«The Likely Cause of Addiction Has Been Discovered, and It Is Not What You Think» skriver den skotske journalisten Johann Hari i Huffington Post i januar i år. Disse tankene blir videre utdypet i boken Chasing the Scream, en TED Talk med litt over tre millioner klikk og, mer lokalt, en debatt på Chateau Neuf i Oslo for to uker siden. En modig påstand, utvilsomt, men Hari hevder å ha de nødvendige bevisene til å forsvare den.
Hari har en noe rufsete fortid, i 2012 valgte han å fratre sin stilling i The Independent på grunn av plagiatanklager. I tillegg leverte han tilbake Orwell-prisen som han ble tildelt i 2008 for «fremdragende politisk journalistikk». For å gjenerobre sin troverdighet har Hari fornuftig nok gjort alt bakgrunnsmaterialet til Chasing the Scream tilgjengelig for allmennheten, inkludert lydopptak av intervjuer med kilder. Det er ikke her problemet ligger – ikke hva han har inkludert, men hva han har utelatt.
Det er ikke her problemet ligger – ikke hva han har inkludert, men hva han har utelatt.
Haris idé om avhengighet som samfunnsskapt og et uttrykk for mangelen på verdifulle relasjoner til andre mennesker er sentrert rundt to serier av studier utført på 1970-tallet. En serie undersøkelser av miljøpåvirkning på avhengighet hos rotter (populært kalt «Rat Park») av den kanadiske psykologien Bruce K. Alexander, og en serie studier av Vietnam-veteraner som brukte heroin under sin tjenestetid, utført av den amerikanske psykiateren Lee Nelken Robins. Flere studier utført på 1960-tallet viste at dersom rotter og forskjellige typer aper får ubegrenset tilgang til å selvadministrere en morfinløsning, vil de foretrekke denne over en vanlig saltvannsløsning og innta dødelige mengder. Disse eksperimentene ble i de fleste tilfeller utført med forsøksdyrene plassert i relativt små bur uten annen stimuli enn de to drikkemulighetene.
Alexander utfordret dette med å bygge «Rat Park», hvor rottene hadde tilgang på leker, et større areal og ikke minst andre rotter de kan sosialisere med. Han sammenlignet konsumet av «morfinvann» i gruppen i det tradisjonelle isolerte miljøet med gruppen i «Rat Park», og fant at kun et mindre antall rotter i «Rat Park» foretrakk morfinoppløsningen over det vanlige vannet. Senere videreutviklet Alexander dette ved å flytte rotter som viste avhengighetsatferd i det isolerte miljøet over til «Rat Park», hvor de etter en kort periode ikke lenger viste preferanser for morfinløsningen – en indikator på en klar miljøeffekt på avhengighet.
Dette illustrerer et problem: alle tenkelige posisjoner i forståelsen av avhengighet er allerede tatt, uten at noen tydelige svar og ideelle behandlingsmåter har stukket seg frem.
Hari hevder at ingen har mottatt støtte for å etterprøve funnene fra «Rat Park». Dette stemmer ikke. Det stemmer at Alexander selv aldri har fått den nødvendige finansieringen til å utføre de samme eksperimentene på nytt, men mange andre har forsøkt å etterprøve funnene. Det har vist seg vanskelig å påvise de samme resultatene som Alexander. Noen studier har funnet signifikante forskjeller i konsum av morfinoppløsningen mellom de isolerte rottene og de «berikede» rottene, men ikke på det samme nivået som det Alexander fant. Andre studier har ikke funnet forskjeller på gruppene overhodet eller ikke-signifikante forskjeller på de to gruppene, særlig ved å kontrollere for ytterligere faktorer som kjønn og avstemning hos rottene. Disse funnene er ikke viet noen plass i Chasing the Scream.
Det er vanskelig å ekstrapolere fra dyrestudier til (menneskelige) samfunnsforhold, men Hari mener at det finnes en studie som fungerer som en menneskelig variant av «Rat Park». Rundt 35 prosent av amerikanske soldater brukte heroin mens de tjenestegjorde i Vietnam. Ved bruk av intervjuer identifiserte Lee Nelkin Roberts en undergruppe av disse som rett etter hjemkomst viste tydelige tegn på avhengighet. Hun intervjuet den samme gruppen igjen etter både ett år og tre år etter de hadde returnert til USA, og gjorde det overraskende funnet at etter ett år så var det kun fem prosent av veteranene som viste tydelige tegn på avhengighet. Hari tolker dette som et tegn på at så fort soldatene kom seg bort fra de ekstremt stressende forholdene de opplevde i Vietnam og hjem til tryggere omgivelser hadde de ikke lenger noen grunn til å bruke heroin. Dette er en sannhet med store modifikasjoner.
Sammenlignet med de som «kun» røyket heroin var 16 prosent av veteranene som injiserte fortsatt avhengige etter ett år, og ved oppfølgningen etter tre år hadde antallet som hadde vært avhengig i løpet av den treårsperioden økt fra 5 prosent til 12 prosent. Dette var fortsatt langt lavere tall enn det andre studier av påfølgende avhengighet etter førstegangsbruk av heroin hadde vist, og Roberts var med på å avlive myten om at bruk av heroin ville føre til en livslang «craving». Hun påviste også at det ikke var noen forskjeller i senere avhengighet mellom en gruppe soldater som gjennomgikk et obligatorisk avrusningsprogram før avreise og en gruppe som ikke gjennomgikk det samme programmet. Det så altså ut til at datidens avrusningsprogram var svært lite effektivt.
Å gjengi Haris kirsebærtur i rusforskningens historie uten å foreta noen kritisk gjennomgang, bidrar til å polarisere debatten og lage et kunstig skille mellom en 'biologisk' og en 'sosial' forklaring.
Som nevnt tidligere forklarer Hari denne nedgangen i antallet avhengige ved på peke på miljøforandringer – fra en uforutsigbar krigssituasjon til en tryggere tilværelse med sunnere mellommenneskelige forhold. Dette er ikke konklusjonen til Roberts. I en artikkel publisert 20 år etter hennes første Vietnam-publikasjon svarer hun dem som hadde brukt forskningen hennes til å forsvare lignende perspektiver som Haris, ved å understreke følgende: 1) Det var ingen korrelasjon mellom avhengighet og direkte involvering i strid – de som hadde mer tilbaketrukne roller (etterretning etc.) var ikke mer eller mindre avhengige enn de som hadde en aktiv rolle i kamp. 2) Det var derimot en korrelasjon mellom atferdsproblemer og personlighetstrekk ved inntak i militæret og senere avhengighet. 3) Viktigst av alt for Roberts: den enorme tilgangen på billig og rent heroin i Vietnam og mangelen på denne tilgangen i USA, så ut til å være en viktig faktor i nedgangen av antall avhengige.
All denne informasjonen er tilgjengelig i artiklene Hari siterer i Chasing the Scream. Årsakene kan man bare spekulere i, men på samme vis som i hans diskusjon om «Rat Park», utelater han kritiske bemerkninger. Det er viktig å påpeke at denne nyanseringen på ingen måte motstrider antagelsen om viktigheten av å opprettholde sunne relasjoner til andre mennesker, dette har vært understreket selv før Hari ble født. For å ta et eksempel: En tekst samlet inn av det amerikanske Helse- og sosialdepartementet så langt tilbake som i 1980 presenterer ikke mindre enn 43 forskjellige perspektiver på rusavhengighet, alle med mer eller mindre vitenskapelig støtte. Inkludert her er også teorier om tilknytning og referanser til Lee Nelkin Roberts sine studier.
Dette illustrerer et problem: alle tenkelige posisjoner i forståelsen av avhengighet er allerede tatt, uten at noen tydelige svar og ideelle behandlingsmåter har stukket seg frem.
Målet helliggjør ikke midlene i dette tilfellet.
Brorparten av Chasing the Scream er primært viet til «krigen mot narkotika», samt argumenter for avkriminalisering og legalisering. Her er Hari på tryggere grunn og han argumenterer med overbevisende styrke. Det er når han skal forklare årsakene til avhengighet at argumentene svikter. Å diskutere rusbrukeres velferd er et viktig tema, men å gjengi Haris kirsebærtur i rusforskningens historie uten å foreta noen kritisk gjennomgang, bidrar til å polarisere debatten og lage et kunstig skille mellom en «biologisk» og en «sosial» forklaring. Målet helliggjør ikke midlene i dette tilfellet.
Andreas Dahl er frilansskribent og psykologistudent ved UiO.