Debatt

Gammeldagse holdninger

REK må modernisere kommunikasjonen og slutte å kjede pasienter med tettskrevne A4-ark.

Jeg leser med stor interesse Camilla Stoltenbergs innlegg om etiske komiteer og deres virke i Morgenbladet 13. november. Som klinisk forsker i 17 år ønsker jeg en konstruktiv debatt om Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) velkommen.

Informasjon, kontakt og kommunikasjon om forskning med potensielle deltakere er et område som burde debatteres og belyses mer. Her har jeg og mine forskerkolleger opplevd at REK (trolig uten å være klar over det) inntar en gammeldags holdning og skyver pasientene foran seg uten åpenbar evidens eller empiri å ty til.

Hvem vil være med i en studie der deres bidrag fremstår som nærmest likegyldig?

Et eksempel er at vi for noen år siden ønsket å rekruttere abortsøkende kvinner til en studie. Vi fikk avslag på vår søknad med den begrunnelse at de var så sårbare og befant seg i en «krisesituasjon» at det ville bli for belastende å spørre dem om de ønsket å gi blod til noen ekstra hormonprøver. Etter flere runder og mye argumentasjon, fikk vi lov til slutt. Ikke en eneste avsto fra deltakelse, flere uttrykte at de var glade for å kunne bidra til noe «positivt».

REK har akkurat som gamle tiders leger en patriarkalsk holdning til hva pasienter kan og ønsker å bli spurt om, og på hvilken måte. Problemet er at målgruppen ikke er spurt om de synes det er belastende å bli purret på, eller om det er uønsket å bli oppringt og spurt om eventuell deltakelse. Forskjellen i deltakelse kan være stor, og det kan være avgjørende om en studie går i vasken på grunn av manglende deltakelse.

Det legges strenge føringer for og restriksjoner på hvordan vi forskere skal informere potensielle deltakere om en studie. God informasjon er viktig, men når standard informasjonstekster er utformet kjedelig og nærmest underkommuniserer budskapet, er det et reelt problem. Per i dag er det ikke lov å formidle at «dette er en viktig og unik studie på den sykdomstilstand du har og din deltakelse er viktig og kan ikke erstattes av andre».

Hvem vil være med i en studie der deres bidrag fremstår som nærmest likegyldig? Hva som er «for» direkte og «for» påtrengende kan hverken jeg som forsker eller REK vite, det kan kun deltagerne bestemme. Undersøkelser og forskning på dette området glimrer med sitt fravær!

Den tiden er forbi, da vi kan anta at pasienten ikke vet sitt eget beste, eller at hun ikke tåler å bli spurt. Kommunikasjonsmåten og formen i samfunnet, men også mellom helsepersonell og pasienter er blitt mer uformell, direkte, forenklet og tydelig de siste 30–40 årene. Det gjenspeiles i liten grad i kommunikasjon som forskere blir pålagt å følge av REK.

Lengden på en pasientforespørsel om deltakelse i en klinisk studie er fem tettskrevne A4-sider! Medisinsk forskning konkurrerer med alle mulige andre undersøkelser og meningsmålinger som pågår i samfunnet. Hvis vi skal få folks oppmerksomhet og interesse i å delta, må vi /REK følge med i timen i moderne kommunikasjon.

Jeg er overbevist om de som jobber på REK har de beste hensikter og et genuint ønske om å fremheve god forskning. REKs rutiner og vurderinger bør allikevel tåle å omtales og diskuteres når de fremstår som uhensiktsmessige. REK har en betydelig makt til å stoppe og påvirke forskningsprosjekter, hvilket de også gjør. Makten REK har er større enn folk flest og forskere er klar over.

Forskningen er for og med pasientene/brukergruppene og er i deres interesse. Folk er blitt og bør bli mer vant til at det forskes på deres helse og sykdomstilstand. Det bør også i det offentlige rom gis plass og legitimitet til at forskning er noe positivt og ønskelig. Der det drives forskning har man også bedre pasientbehandling og undervisning. Bevisste pasienter i USA spør om det er noen forskningsprosjekt de kan delta i. Bare det faktum at en pasient deltar i et klinisk forskningsprosjekt gir ham/henne en økt sjanse til bedre utfall sammenlignet med ikke å delta.

Selvfølgelig må forskning underlegges strenge bestemmelser og kontroll. «Hensynet til forskningsdeltakerne skal gå foran både forskernes og samfunnets interesser» siterer Ruyter og Svanes i Morgenbladet 6. november. Og her kommer det spennende inn – fortolkningen. Debatt om og rundt REKs makt, lovtolkning og utøvelse har inntil nå lyst med sitt fravær.

Er det virkelig slik at REK er så uangripelig, beslutningenes riktighet så ufeilbarlig og løftet over all tvil at den som hever en kritisk stemme blir sett på som mindre «etisk», en som ikke forstår seg på etikk, eller i verste fall en forsker med forskningsiverens sneversyn. For hvem kan være mere etisk enn en «etikkomité»?

Jeg oppfordrer Norges regionale komiteer for medisinskfaglig forskningsetikk å initiere undersøkelser som kartlegger pasientenes/brukergruppenes ønsker og behov for hvordan kommunikasjon om forskningsdeltakelse skal formidles. Jeg foreslår også at det utformes evidensbaserte retningslinjer i samarbeid med både pasientgrupper og forskere. Et slikt tiltak hadde virkelig kunnet fremme god pasientsikkerhet og økt deltakelse i klinisk forskning. Vi jobber for samme mål: sikker og god forskning.

Eszter Vanky er professor ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer på NTNU.