Den politiske debatten om ruspolitikk ligner ikke de vanlige politiske debattene. Her er bruken av ropert og negative merkelapper på meningsmotstandere steget opp fra kommentarfeltet til kronikkplass. Diskusjonen fortjener bedre. En debatt om ruspolitikk bør baseres på forskning og fakta, ikke ønsketenkning og myter.
Vi møter sterke meninger og påstander om hva som er virkelighet og fakta i den ruspolitiske debatten. Noe er rett, noe er feil og noe vet vi rett og slett ikke nok om til å trekke bastante konklusjoner. Mer forskning vil alltid være ønskelig. Men vi har nå kunnskap som gir et godt grunnlag for å utforme en narkotikapolitikk tilpasset norske forhold, som er det følgende:
1. Vi har lavere ungdomsbruk enn de fleste. Når vi sammenligner bruk blant norske ungdommer med snittet for Europa, ligger det langt lavere enn resten, med 5 prosent mot 17 prosent (ESPAD 2011). Ungdataundersøkelsen viser en klar nedgang i cannabisbruk blant norsk ungdom siden slutten av 1990-tallet, da 12 prosent oppga å ha prøvd.
2. Cannabisbruk er ikke vanlig. Å røyke cannabis er ikke noe «alle gjør». I Norge oppgir 4,2 prosent i aldersgruppen 16-64 år at de har brukt cannabis det siste året, og 1,7 prosent oppgir at de har brukt cannabis siste måned. Litt mer enn én av fem (20,9 prosent) sier at de har brukt eller prøvd stoffet en eller annen gang i livet (Sirus 2015). De fleste som har prøvd, prøver én til to ganger, og så blir det med det. Noen miljøer skiller seg ut, som ungdomsmiljøene i Asker og Bærum, der 23 prosent av elevene ved videregående har brukt siste år, mot 9 prosent ellers i landet (Ungdata 2014).
En debatt om ruspolitikk bør baseres på forskning og fakta, ikke ønsketenkning og myter.
3. Nordmenn ønsker et fortsatt forbud. I en undersøkelse gjennomført av Sentio Research på oppdrag fra Actis støtter 83 prosent et forbud, mens kun 12 prosent ønsker å legalisere cannabis. Dette samsvarer med resultatet fra lignende meningsmålinger. Forbudet har flere formål: det begrenser tilgjengelighet, det gir en mulighet til å gripe inn tidlig mot begynnende rusproblemer, som gjennom de nye ungdomsreaksjonene, og det bidrar til holdninger. I samme undersøkelse spurte vi om folk trodde flere ville bruke cannabis dersom det var lovlig. Hele 84 prosent svarte ja på dette. Lovene påvirker både våre holdninger og handlinger og har derfor betydning.
Vi kan gjerne se til andre land for å lære. Det er aldri skadelig å høre hva andre mener og gjør. Men vi må utforme vår ruspolitikk ut fra vår kontekst, der ungdomsbruken er lav og den allmenne bruken også svært begrenset. Det er viktig å være føre var her og ta vare på det som faktisk er positivt og forsterke det vi gjør som virker, som våre nye, alternative reaksjoner på rusbruk.
Argumentene mot cannabis var på et tidspunkt for dårlig forankret i forskning og realiteter. Budskapet om «fra hasj til helvete» stemte ikke med inntrykket folk hadde. Kanskje fordi man tok i for hardt da, har motbølgen gått for langt den andre veien, med et skapt inntrykk av at cannabis er nærmest harmløst. Vi trenger et mer balansert perspektiv:
1. Det går bra med de fleste. På samme måte som med alkohol er det et fåtall som utvikler avhengighet. De fleste som prøver cannabis får ikke varige skader. Blant annet fordi de aller fleste prøver noen få ganger, og så aldri mer. I likhet med alkohol påvirkes risikoen av hyppighet og styrke. Jørgen Bramness, forsker ved Seraf, anslår at av unge som prøver cannabis mer enn fem ganger, blir 17 prosent avhengige. Dagens cannabis har et mye høyere innhold av virkestoffet THC enn før, noe som sannsynligvis øker risikoen ved bruk målt mot tidligere versjoner. Legalisering har ikke ført til svakere cannabis. Noen av områdene med mest potente utgaver av stoffet er Colorado og Nederland, som jo har lovlig eller delvis lovlig salg av cannabis.
2. Biologisk sårbarhet er ofte ukjent. Både norsk og internasjonal forskning, som forskningsmiljøet ved Haukeland sykehus, har dokumentert cannabis som utløsende faktor for psykose – og for langtidsversjonen av dette – schizofreni. En studie fra Storbritannia (Di Forti et al) viste for eksempel at de som brukte såkalt «skunk» (en type cannabis med høyt THC-innhold) daglig, hadde fem ganger så høy risiko for psykose som de som ikke brukte cannabis. Vi vet sjelden hvem som har den genetiske disposisjonen for psykose og dermed hvem som tar en større risiko ved å prøve cannabis. Det er et særlig mål å redusere bruk blant ungdom fordi unge, uferdige hjerner er særlig sårbare. Enkelte studier tyder også på at hyppig cannabisbruk kan føre til permanente endringer i hjernen og reduksjon i IQ.
3. Sosial sårbarhet påvirker. Én av tre elever på videregående skole fullfører ikke på normert tid. Vi har brukt tiår og milliarder av kroner på tiltak her, uten noen bedring. Internasjonal forskning viser klar sammenheng mellom cannabisbruk og risiko for frafall i skolen, i tillegg til reduserte skole- og studieresultater, selv når man kontrollerer for en lang rekke bakgrunnsvariabler (Silins 2015). En aktuell rapport viser at cannabis er en faktor i halvparten av frafallsakene i Danmark (Simonsen 2014). Dette bør også være et tema i vår debatt om frafall. Forskningen viser oss at unge som allerede har utfordringer, som vanskelig hjemmesituasjon, psykiske problemer eller andre faktorer, også er mer utsatt for å få problemer med cannabis.
Dette bør være et sterkt argument for en ruspolitikk som tar hensyn til de sårbare. I den politiske diskusjonen er det ulike syn på om cannabis bør være forbudt eller ikke, men de aller fleste er enige om at det er et mål å hindre at ungdom bruker cannabis. Tilhengerne av cannabislegalisering har derfor brukt som argument at aldersgrenser og kontroll skal forhindre bruk blant mindreårige. Dette er nå prøvd ut i Colorado i USA med lisensierte utsalg og aldersgrense på 21 år. To år etter at Colorado legaliserte cannabis, topper delstaten statistikken over cannabisbruk i USA. Mer enn 20 prosent av barn og unge i alderen 12-17 år oppgir at de har brukt stoffet siste år, og én av åtte ungdommer har brukt stoffet siste måned. Dette tallet er høyere enn i noen annen delstat. Det viser den første nasjonale kartleggingen som er gjennomført etter legaliseringen. Erfaringene så langt tyder på at fjerningen av forbudet har ført til økt bruk – også blant barn og unge under 21 år.
Sammenlikner vi med sprit i Norge er ikke dette resultatet så overraskende. Debutalderen i Norge for spritdrikking er cirka 15 år, på tross av aldersgrense og Vinmonopol. Høy generell tilgjengelighet gir også økt tilgjengelighet for barn og unge. Erfaringen fra Colorado tyder på at aldersgrensene ikke ser ut til å kunne veie opp for den økte tilgjengeligheten. Vi ser økt bruk i alle aldersgrupper, på ti år har Colorado gått fra 14. til 1. plass i USA når det gjelder cannabisbruk. Samtidig er Colorado blant delstatene med høyest forbruk av alkohol og andre illegale stoffer. Legaliseringen ser altså ikke ut til å demme opp for andre rusmidler, men øker bruken av cannabis. Nasjonalt har USA doblet cannabisbruken på ti år, og andelen som får problemer med stoffet øker samtidig.
Målet for ruspolitikken må være å forebygge og begrense skade på enkeltpersoner og felleskap. Det vi vet fra rusforskningen er at andelen som bruker, påvirker andelen som får problemer. Det gjelder alkohol, og det gjelder etter alt å dømme også cannabis. En ruspolitikk som vil begrense antallet som får problemer, må ha som mål å begrense den generelle bruken. Å satse på en ruspolitikk for de «vellykkede rusbrukerne» vil få store konsekvenser for de sårbare og for samfunnet vårt.
Mina Gerhardsen er generalsekretær i Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan.