I et intervju i Morgenbladet 5. februar avviser den danske forfatteren Suzanne Brøgger at et religiøst eller ateistisk politi er verdt å etterstrebe. I samme intervju klandrer hun Jyllands-Postens redaktør og forkjemper for ytringsfriheten Flemming Rose for ikke å ha begrep om islam, og etterlyser en mer fruktbar religionskritikk enn den Rose står for. Jeg kan følge Brøgger og forstår at Roses islamkritikk er et uheldig uttrykk for dansk sekularisme.
Det som driver Roses islamkritikk ser ut til å være instrumentell fornuft, et begrep den kanadiske filosofen Charles Taylor definerer som en rasjonalitet som ønsker å fremstå «nøytral» og hvor maksimal effektivitet og best mulig utgift/utbytte er målestokken for suksess. Denne fornuften tar utgangspunkt i verden som avmystifisert, sekularisert, uten forankring i noen hellig struktur og ser ut til å ligge til grunn for sekularismen i Danmark (og mange andre europeiske land). Taylor oppfatter instrumentell fornuft som et av modernitetens sykdomstegn.
En annen form for sekularisme kunne kanskje være en del av det fremskrittet som Brøgger ønsker seg for Danmark?
Taylor definerer sekularisme som at ens egen tilgang til verden bare er én av mange mulige, og ingen livsanskuelse kan gjøre krav på hegemoni eller «nøytralitet», dermed heller ikke sekularismen som livsanskuelse. Tayloriansk sekularisme kunne kanskje vært til inspirasjon, og påvirke det flerkulturelle Danmark i positiv retning: I praksis kunne man tilby mer livssynsundervisning gjennom skolesystemet, fordi det kunne gitt bedre grunnlag for diskusjoner om hvilke livsanskuelser som er fruktbare. I forbindelse med flyktningkrisen poengterer Brøgger at det danske politiske lederskapet er reaksjonært, og ønsker seg et mer løsningsorientert styre. En annen form for sekularisme kunne kanskje være en del av det fremskrittet som Brøgger ønsker seg for Danmark?
Simon Himmelstrup Andersen er dansk, bosatt i Norge og Masterstudent i Sosialfag ved HIOA.