Justisdepartmentets lovavdeling har slått fast at abortloven gir tillatelse til å fjerne friske fostre ved flerlingegraviditeter. Fagmiljøene har i mange år bedt om en avklaring på dette spørsmålet, og lovavdelingens svar er ikke overraskende. Men er fosterreduksjon forenlig med en medmenneskelig og bærekraftig kultur?
Bruken av kunstige befruktningsmetoder, som prøverørsbefruktning og hormonstimulering, som begynte på 1980 tallet, førte til en kraftig økning i flerlingesvangerskap. Fordi firlinger og trillinger blir født for tidlig, skapte dette bekymring i fagmiljøet. Det er bakgrunnen for at fosterreduksjon på 1980-tallet ble prøvd i USA. Man ønsket å bøte på et medisinsk problem, medisinen selv hadde skapt.
Ved fosterreduksjon brukes ultralyd til å identifisere det eller de fostrene man velger å ta livet av ved å sette en kaliumsprøyte direkte inn i fosterhjertet. Prosedyren kan ikke utføres der fostrene deler morkake, og ofte må det gjøres etter utgangen av tolvte svangerskapsuke. Et avbrudd må da behandles av en nemd.
Tanken er at hvis man har trilling eller firlinggraviditet, eller enda flere fostre, fjerner man så mange fostre at man ender opp med en tvillinggraviditet. Dermed håper man å reduserer antall komplikasjoner hos de gjenlevende fostre. Men det er fortsatt ikke utført noen studier hvor det er randomisert til enten å fullføre for eksempel en ubehandlet trillinggraviditet eller til en trillinggtraviditet som blir redusert til en tvillinggraviditet, og så sammenligne hvordan det går med barna i de to gruppene når de vokser opp. Man må derfor nøye seg med å sammenligne resultater fra forskjellige studier som kanskje til og med er utført til forskjellige tider. Fosterreduksjon som metode er derfor ikke blitt evaluert strengt vitenskapelig og man må derfor være mer forsiktig når man skal tolke resultatene.
Reduksjon av tvillinger til ett foster gir ingen medisinske gevinster for det gjenlevende fosteret.
Det er først og fremst for tidlig fødsel og eventuelle komplikasjoner i kjølvannet av det, man mener skal bidra til bedre utkomme hos gjenlevende tvillinger etter fosterreduksjon. Men er det slik?
I USA truet en mann sin gravide ekssamboer med rettssak hvis hun ikke ville gjøre fosterreduksjon fra tre til to. Han ønsket å redusere risikoen for å få et handikappet barn. Men hadde han grunnlag for å tro dette? Hvis man reduserer en trillinggraviditet til tvillinggraviditet faller andelen som fødes mer enn 8 uker før termin fra 25 prosent til 9 prosent. Men fordi de fleste av disse for tidlig fødte trillingene tross alt blir født på et tidspunkt i svangerskapet da komplikasjonsraten er lav, fører dette bare til et fall i handikapfrekvensen fra 1,5 prosent til 0,6 prosent.
Senere studier har imidlertid gitt mistanke om at man kan få en økning av en spesiell type hjerneskade på de gjenlevende tvillingene (Periventrikulær leukomalasi- som disponerer for cerebral parese). Samtidig nesten dobles risikoen for spontanabort av gjenlevende fostre fra 4,4 prosent til 8,1 prosent. Det er derfor slett ikke sikkert at fosterreduksjon fra 3 til 2 fostre gir noen medisinsk gevinst i det hele tatt. Mannens grunnlag for rettsak baserte seg derfor på tynne medisinske fakta.
Reduksjon av tvillinger til ett foster gir ingen medisinske gevinster for det gjenlevende fosteret. I noen tilfeller kan metoden utløse svært for tidlig fødsel hos det gjenlevende fostre. Det er en stor tragedie når det gjenlevende barnet fødes for tidlig og utvikler skader på grunn av inngrepet.
Tvillinger er og har alltid vært endel av vår kultur og i mange kulturer blitt tillagt spesielle egenskaper. Mange, ikke minst tvillinger selv og deres pårørende, reagerer sterkt på at det skal være lov å fjerne en frisk tvilling. En tvillinggutt som så på et program om dette, løp gråtende og sjokkert til sin mor over at en slik mulighet i det hele tatt ble diskutert. Tvillinger er ofte hverandres beste venner og støtter gjennom hele livet.
Det er slitsomt å være småbarnsforeldre, og enda mer slitsomt å få tvillinger eller enda flere barn. Det finnes derfor allerede ekstra støtteordninger for flerlingeforeldre. Men hvis dette ikke er nok, må helseministeren foreslå flere økonomiske og andre støtteordninger.
Da abort ble diskutert på 1970-tallet var utgangspunktet at abort skulle kunne utføres hvis kvinnen kunne få en «alvorlig helseknekk». Mye av debatten dreiet seg om kvinnen selv eller en abortnemd skulle avgjøre hva som er en «helseknekk». Det er liten tvil om at systemet med abortnemder var uheldig. Mange kvinner fikk et ydmykende møte med samfunnets autoriteter. Kvinnebevegelsen var viktig for å få folk til å skjønne dette.
Diskusjonen om fosterreduksjon viser imidlertid at loven av 1978 ikke tar høyde for den medisinske utviklingen vi har hatt de siste førti årene. Denne loven åpner nå opp for muligheten til en ekstrem sortering fordi man i dag kan få informasjon om så mange sykdommer, egenskaper og tilstander før utgangen av tolvte svangerskapsuke. Den rød-grønne regjeringen måtte trekke sitt forslag mot tidlig ultralydscreening fordi Stortinget ikke ønsket screening på Downs syndrom.
Med Justisdepartementets tolkning av dagens abortlov åpnes det nå for sortering i stor stil, ikke bare av Downs syndrom, men også av kjønn og en rekke egneskaper. For det vil ikke være mulig og det er heller ikke logisk ut fra dagens lovtekst, å holde tilbake informasjon om for eksempel fosterets kjønn, hvis moren ønsker å få vite det. Kanskje hun ikke føler hun har krefter til å oppdra en gutt med stort aktivitetsnivå, mens en litt stille jente vil hun klare?
Vi er i ferd med å bevege oss inn i en dramatisk ny situasjon hvor fostre blir en forbruksvare. Dette passer med beskrivelsen den polsk-engelske sosiologen Zygmunt Bauman gir av det postmoderne samfunnet hvor menneskelige relasjoner er blitt et produkt som forbrukes. I vår tid skjer det en intens jakt på syke som friske og fostre som går langt utover det de fleste kunne tenke seg for noen år siden. Mange steder i verden blir fostre som er potensielt levedyktige utsatt for den råeste og mest ufølsomme behandling som få vil sette seg inn i og kjenne til. Vi har utviklet en praksis som går langt utover det abortdebatten egentlig dreiet seg om. Hva gjør alt dette med oss, både som enkeltindivider og som samfunn?
Det er skuffende at vår helseminister og andre ledende politikere ikke vil ta opp disse problemstillingene, men fortsetter å henvise til selvbestemmelses prinsippet i en førti år gammel lov. Vi trenger politikere som vil og kan tenke nytt og som tør møte dagens utfordringer. Først og fremst er det viktig å bygge på at den gravide kvinnen i de fleste tilfeller er fosterets beste forsvarer. Og det er kanskje ikke så mye man trenger å endre i dagens lov for å gjøre den bedre?
Ved å legge til en setning om at fosterets rett og verdi skal tillegges vekt i vurderingen ved abort vil gjøre loven mer balansert og i større grad verne om grunnleggende medmenneskelige verdier uten at kvinnen mister sin selvbestemmelse. For dagens lov er ikke rett uansett hvor mange som skulle støtte den.
Ola Didrik Saugstad er professor 1 i Barnesykdommer ved Universitetet i Oslo.