Ingen skulle behøve å selge sex. Men noen mangler gode alternativer. De møter stigma, vold, frykt og diskriminering. En lov som er vedtatt i beste mening, er ikke det samme som en god lov.
Det er 1. januar 2009: Sexkjøpsloven trer i kraft, og straffer kjøp av seksuelle tjenester med bot eller fengsel inntil 6 måneder. Fra nå av er det lov å selge sex i Norge, men det er ikke lov å kjøpe sex, leie ut rom eller leilighet til sexarbeidere som utfører seksuelle tjenester innendørs, eller å bidra til sexarbeid med varer og tjenester som vakthold og kjøring.
Norske myndigheter har ved flere tidligere anledninger vurdert kriminalisering av sexkjøp og konkludert med at det er lite hensiktsmessig. Men i 2008 fremstår kriminalisering av sexkjøp brått som et nyttig virkemiddel for flere sentrale aktører.
Politi og påtalemyndighet vil ha en «hvit dør», en lov som gir inngang til å etterforske og påtale alvorlige forbrytelser som menneskehandel gjennom en strafferettslig forfølgelse av mindre alvorlige forseelser og forbrytelse som sexkjøp. Deler av likestillings- og kvinnebevegelsen vil ha en lov som kan motvirke kjønnsdiskriminerende holdninger, og som kan stadfeste prinsippet om at mennesker ikke er til salgs. Og sist, men ikke minst, så vil hardt pressede politikere og parlamentarikere begrense den synlige tilstedeværelsen av utenlandske sexarbeidere i Oslo.
En lov som er vedtatt i beste mening, er ikke det samme som en god lov.
Et hensyn tillegges imidlertid liten vekt: Hensynet til sexarbeidernes rettigheter, sikkerhet og interesser.
Det er 1. januar 2009: Brått virker det veldig lenge siden 2003. Da nedsatte Justisdepartementet en arbeidsgruppe ledet av professor dr. juris Ulf Stridbeck, som blant annet skulle se på erfaringene med kriminalisering av sexkjøp i Sverige, og vurdere en rettslig regulering av kjøp av seksuelle tjenester i Norge. På bakgrunn av arbeidsgruppens innstilling bestemte regjeringen at kjøp av seksuelle tjenester ikke skulle kriminaliseres ytterligere.
Stridbeck forklarer til Aftenposten: «Hvis man ønsker å forbedre forholdene for de gateprostituerte, er den svenske modellen ikke veien å gå. Vår informasjon viser redsel for vold, økt krav om ubeskyttet sex, økt risiko for kjønnssykdommer, flere beskyttende halliker og problemer med oppfølging fra sosiale og helsemyndigheter».
Men la oss se på nåtiden. Sexkjøpsloven fungerer ikke i et vakuum. Sexkjøpsloven brukes i samspill med flere andre lover, inkludert straffelovens hallikparagraf, bestemmelser om menneskehandel og utlendingsloven. I politiets jakt på kriminelle blir sexarbeidere spillebrikker. Folk som selger sex, og som i prinsippet ikke har gjort noe galt, utsettes for omfattende overvåkning og systematiske tvangsutkastelser. Mange utsettes for alvorlig vold, men mangler en reell mulighet til å anmelde volden til politiet. Utenlandske sexarbeidere, og da særlig nigerianske sexarbeidere, bortvises på tvilsomt grunnlag. Både dette og andre brudd på sexarbeidernes rettigheter er godt dokumentert i forskningen til blant andre professor May-Len Skilbrei, Fafo-forskerne Anette Brunovski og Guri Tyldum, og Synnøve Økland Jahnsen, forsker på Politihøgskolen.
Kjøp og salg av seksuelle tjenester mellom samtykkende voksne mennesker er noe helt annet enn menneskehandel som skjer gjennom tvang, vold og trusler, og utnyttelse til prostitusjon. Menneskehandel og utnyttelse til prostitusjon er alvorlige brudd på internasjonale menneskerettigheter, og stater er forpliktet til å kriminalisere dette. Sammenblandingen mellom menneskehandel og samtykkende sexarbeid som vi nå ser i Norge fører imidlertid til kriminalpolitiske intervensjoner som ikke tar hensyn til sexarbeidernes rettigheter. På prinsipielt grunnlag er det uholdbart å bryte rettighetene til en gruppe mennesker for å kunne ivareta en annen gruppes rettigheter. Det er i tillegg lite som tyder på at denne strategien har vært vellykket.
Tallene fra Koordineringsenheten for menneskehandel gir ingen grunn til å tro at det er blitt færre offer for menneskehandel i Norge siden sexkjøpsloven ble innført. Det har heller ikke vært noen signifikant økning av straffesaker om menneskehandel med fellende dom siden sexkjøpsloven ble innført (Rapport fra KOM 2015). Ifølge Pro Sentret er det også grunn til å frykte at politiet bortviser offer for menneskehandel uten nærmere bakgrunnssjekk (Bjørg Norli til NRK 3.12.2015).
Det er mange og ulike årsaker til at mennesker velger å selge seksuelle tjenester. Den aller viktigste årsaken er fattigdom og marginalisering. Noen hevder at det under slike strukturelle begrensninger ikke er mulig å gi et frivillig samtykke til sexarbeid. Filosofen Martha Nussbaum kommenterer dette dilemmaet på følgende måte: «We may grant that poor women do not have enough options, and that society has been unjust to them in not extending more options, while nonetheless respecting and honoring the choices they actually make in reduced circumstances». Vil vi få ned omfanget av sexarbeid må vi begynne her.
Stigma rundt sexarbeid fører til ytterligere diskriminering. Sexarbeidere er dermed svært sårbare for å bli utsatt for omfattende brudd på grunnleggende menneskerettigheter, inkludert retten til beskyttelse mot diskriminering og vold, retten til bolig og helse, og retten til rettferdig rettergang.
Amnesty er verdens største menneskerettighetsorganisasjon. Vi jobber utrettelig for å stanse menneskerettighetsbrudd og overgrep. I august 2015 besluttet Amnestys internasjonale rådsmøte å lage en policy som skal klargjøre staters forpliktelse til å respektere, beskytte og ivareta sexarbeideres rettigheter. Dette gjøres best gjennom å avkriminalisere sexarbeid. Jeg ser fram til at Amnesty får sin policy på plass, slik at vi for alvor kan kreve at norske myndigheter ivaretar sin menneskerettslige forpliktelse til å respektere, beskytte og oppfylle sexarbeidernes rettigheter.
Patricia Kaatee er politisk rådgiver for Amnesty International Norge.