Kåret til årets nisjenettsted! Kåret til årets nisjenettsted!
Debatt

Korsfestet mellom to røvere

Asle Toje deltar i Morgenbladet 26. februar i vår nye folkeidrett: patosdrevet kritikk av Den norske kirke generelt, og biskopene spesielt. Enten det er venstresiden som omtaler kirkens folk som konservative, livsfjerne mørkemenn, eller høyresiden som raljerer mot det dumsnille, sosialistiske, gudløse kirkefolket. Men det er kanskje der kirken hører hjemme? Korsfestet mellom to røvere.

Tojes kommentar er interessant fordi den forstår Den norske kirke (Dnk) som irrelevant, men samtidig håpløs når den mistolker enkeltsaker.

La oss begynne med det håpløse. Flere av Tojes påstander blir stående uforklart, trolig fordi Toje tenker at de er selvsagte. Blant annet mener han at biskop Kvarme uttaler seg om avtaler han ikke har satt seg inn i. Det er ren hersketeknikk. For det påfallende er at både FN og UDI er enige i mye av den kritikken Dnk har rettet mot regjeringen. Dessuten har norske biskoper årelang tradisjon for engasjement og arbeid for asylsøkere og flyktninger. Toje ser ikke ut til å forstå at det er fullt mulig å ha kompetanse om både lov og evangelium.

Kan det tenkes at ekvivalenten til en gudløs prest er en synsete forskningssjef?

Tojes premiss er at kirken først nå, når stat og kirke skilles, er blitt opptatt av politisk betente tema: «I rollen som statstjenestemenn måtte prestene avstå fra politikk,» sier han. Hvis det stemmer, hvordan kunne da den ordinerte presten Gunnar Stålsett bli formann i Senterpartiet? Den ordinerte presten Einar Gelius bli statssekretær for Arbeiderpartiet? Hvordan kunne 14 av delegatene i Riksforsamlingen i 1814 være prester? Toje husker heller ikke Per Lønning som sa opp som biskop på grunn av abortloven, eller prester som la ned den statlige delen av embetet under andre verdenskrig. Bispemøtesaken fra 1938 om Flyktninghjelpen kan også nevnes, og drøftelsen av forfølgelse i El Salvador fra 1978. Mer aktuelt, Kirkemøtets dokument om flyktninger fra 2005, som sier at «kirken må utfra kristen etikk forsvare de rettighetene (flyktning)konvensjonen innebærer.» Kirkens samfunnsengasjement kan verken skyldes kirkeforlik eller Frps inntreden i regjering.

Toje lar Listhaugs omtale av kirken som sosialistisk bli stående som et retorisk spørsmål, underforstått: selvfølgelig er den det. Men kirken hadde vært vel så kritisk mot SV dersom de hadde fått like mye gjennomslag for sin politikk i regjering som det Frp har fått. Her kan også anbefales historiker og teolog Nils Ivar Agøys kronikk i Vårt Land 13. februar om hva som kom først av høna og egget: Sosialismen på midten av 1800-tallet eller kristendommen for knapt 2000 år siden.

En vanlig innvending mot kirken er at den kan si noe grunnleggende om etiske spørsmål, men ikke konkretisere det. Men etikk uten tanke på handling er meningsløs. Det er umulig å ta forvalteransvaret på alvor, men ikke la det få konsekvenser for hva en mener om dagens klimautfordringer. Kirken kan ikke lese Matt 25,40 og tenke at det holder å snakke, ikke gjøre. Den brasilianske biskopen Hélder Câmara skal ha sagt: «Når jeg ga mat til de fattige, kalte de meg en helgen. Når jeg spurte om hvorfor de var fattige, kalte deg meg en kommunist.» Men det er klart, Camara var jo frigjøringsteolog. Eller, med Tojes ord, «gisselbundet av marxismen.»

Toje tar feil når han skriver at biskopene har vært tause om såkalt fosterreduksjon. Fungerende preses Nordhaug beskrev i avisen Dagen fenomenet som «groteskt». Nordhaug har også gitt tilslutning til Ole Didrik Saugstads kronikk om temaet i Morgenbladet. Toje viser videre at han ikke følger med når han, en uke etter at Dnks biskoper har lansert retningslinjer for å unngå religionsblanding, kritiserer Dnk for sammenrøring av religioner.

Morsomst er Toje når han raljerer over de latterlige og gudløse prestene som spiller bongotromme og leser fra Hakkebakkeskogen. Jeg humrer også når jeg leser det. Samtidig får jeg en følelse av at Toje har vært på familiegudstjenester. At han ikke var i domkirken på påskedag da han hørte dette. Jeg vet jo selvsagt ikke hvor og når Toje har vært i kirken, men min erfaring er at prester gjerne prøver å tilpasse formen på hva de sier etter hvem som er målgruppe. Kan hende det ikke er like sakralt å lese Egner som Augustin, men kan det tenkes at det ligger en visdom i Morten Skogmus’ lov som kan knyttes opp mot evangeliet? I det skolen ikke lenger garanterer en dåpsopplæring, har det blitt kirkens oppgave. Kirken jobber stadig med å nå frem, også til barn, med hovedbudskapet i evangeliet.

For i motsetning til hva Toje og andre måtte tro, er det fremdeles det som er det viktigste for kirken: Å formidle frelsen gjennom Jesus Kristus. Og en slik formidling må inneholde referanser til et liv menigheten kan kjenne seg igjen i. Nesten som da Paulus talte til grekerne på Areopagos. Toje mener at en slik (manglende?) forkynnelse kombinert med politisk engasjement er det som gjør at kirkebesøket er forholdsvis lavt. Det er ingen god analyse. Sviktende oppslutning om tradisjonelle kirkesamfunn er et fenomen i hele den vestlige verden: I Tyskland mister Den katolske kirke medlemmer, trolig ikke fordi det er for mye bongotrommer eller fordi menigheter har blitt oppfordret til å resirkulere plast.

Men her begynner vi også å nærme oss det virkelig interessante ved Tojes kommentar: En kirke som skal prøve å nå flest mulig, vil nødvendigvis støte noen fra seg. I et individualisert samfunn har kirken en formidabel utfordring. Mennesker søker de religiøse foraene de føler seg mest hjemme i. Terskelen for å reagere dersom en ikke kjenner seg hørt, sett eller forstått, er lav. Hvordan kan kirken møte hvert enkelt menneske med troverdighet, samtidig som alle skal kjenne seg velkommen og sett? Toje skriver at kirken ved å prøve å gjøre seg relevant oppnår det motsatte. Her ligger det en kime av sannhet. Å finne den riktige balansen mellom hellighet og folkelighet, moderntitet og tidløshet, er så vanskelig at det er nødt til å gå galt i begge retninger nå og da.

Hvor går så grensen for politisk engasjement? For den går et sted. At kirken svarer på høring om asylpolitikk som departementet har sendt, er godt innenfor. Men dette er en viktig samtale innad i Dnk.

Viktigst av alt: Hvordan kan kirken formidle evangeliet om Jesus Kristus slik at mennesker kommer til tro i dag? Sigvart Dagsland synger om kirken at «hu virke sliden, hu e litt rar, men om hu svikte, så e hu alt me har». Kirken må være ydmyk på egne vegne: stå på sin bekjennelse og tro, men samtidig reflektere om hvordan den best tjener sine medmennesker og Gud. Det er kanskje denne ydmykheten og refleksjonen Toje misforstår som «en kirke uten kristen tro».

Til slutt: Kan det tenkes at ekvivalenten til en gudløs prest er en synsete forskningssjef?

Helge Nylenna er prest.