Alle som sysler med samfunnsvitenskap, vet at begreper og kategorier vi bruker for å forstå et fenomen, påvirker nettopp denne forståelsen. Derfor skal kategorier forenkle så mye som mulig, men ikke en tøddel mer – og selv om de ganske ofte dannes med utgangspunkt i halvinformerte fordommer, må de utvikles og skjerpes i møte med faktiske forhold. Kort sagt, de må gjøres mest mulig hensiktsmessige.
I tospann med spissingen av en kritisk sans, er dette samfunnsfagenes viktigste bidrag til våre studenters senere virke. Å gjøre analyser mest mulig treffsikre er nemlig en helt vesentlig ferdighet i mange deler av yrkeslivet.
Folks liv forstås rett og slett ikke godt på avstand.
I forrige uke snekret Morgenbladet sammen den snodige kategorien «(ut og redde) verden» for å beskrive trender i utdanningsvalg. Der havnet utviklingsstudier, områdestudier og mitt fag, sosialantropologi. Vi er selvsagt lykkelige over å ha studenter som er klar over at verden er veldig mye større enn sin egen Facebook-strøm, så glasset kunne fint vært halvfullt. Men som gode samfunnsvitere er antropologer aldri immune mot stemningsskifter. Og mange vil i disse godhetstyrannitider forstå «(ut og redde) verden» som synonymt med «naiv, livsfjern og lite matnyttig».
En langt mer hensiktsmessig kategori ville inkludert språkfagene og blitt hetende «internasjonalt orienterte studier». Da ville vi kunne sette fingeren på en interessant samfunnsutvikling, nemlig hvordan de siste tiårs nedsnakking av humsam-fagene har ført til en økende isolasjonisme i en tid da slik kunnskap er viktigere enn noen sinne.
Og vi kunne ha luftet et langt viktigere spørsmål: Hvorvidt klare politiske signaler om studievalg er i ferd med å styre oss fra en grøft til en annen. Med sin begrepsbruk velger Morgenbladet bort denne muligheten ved å omskape dette fra en samfunnsutfordring til en individuell last av ytterliggående blåøydhet.
I disse dager bestemmer noen titusener seg for hva de ønsker å bli når de blir større. Dette blir en av deres livs viktigste avgjørelser, og det bør treffes på best mulig grunnlag. De som vurderer sosialantropologi, skal vite at de gjerne kan redde verden etter å ha vært hos oss. Men først vil de få vite en hel masse om den, ettersom den som virker i verden uten faktisk kunnskap, uvegerlig vil gjøre den verre.
Sett fra månen virker verden blå, rund og fredelig. Men for oss som lever på den, fortoner den seg sjelden slik. Folks liv forstås rett og slett ikke godt på avstand. Og lite hensiktsmessige kategorier basert på inngrodde fordommer gjør forståelse enda vanskeligere. Journalister oppfordres til å søke.
Thorgeir Kolshus, Sosialantropologisk institutt, UiO.