Bernhard Ellefsen har i flere artikler i Morgenbladet dykket ned i bibliotekarenes yrkespraksis og sett kritisk på hvordan samlingsutvikling og formidling utøves. Det er prisverdig. Alle profesjoner har nytte av et kritisk blikk på sin virksomhet fra noen som står utenfor yrkesfeltet, men har interesse for virksomheten.
Men flere fakta må på bordet om bildet skal stemme. Fredag 18. mars viser Ellefsen til at bibliotekarutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus bare har 30 studiepoeng med obligatoriske kurs i litteraturformidling. At dette tallet baserer seg på det aller minste bachelorstudentene kan velge seg av formidlingskurs, nevnes ikke. Maksimalt kan disse studentene skaffe seg 75 studiepoeng, ved å velge emner i litteraturformidling i sitt tredje studieår og bacheloroppgave med litterært tema. Omtrent halvparten av alle studentene velger litteraturfaglig fordypning tredje år.
Profesjonsutdanningen av bibliotekarer har aldri vært, og skal heller ikke være en rent litteraturfaglig utdanning.
Bygger studentene på med en masterutdanning, kan de velge 75 studiepoeng med kursene Litteratursosiologi, Litteraturformidling og masteroppgave innenfor et relatert tema.
Den halvparten av kandidatene som vi vet begynner å arbeide i folkebibliotek, der litteraturformidling er en særdeles viktig del av det daglige arbeid, har altså muligheter til å komme langt bedre kvalifisert til sin stilling enn det Ellefsen frykter.
Vi vet at mange bibliotek arbeider godt med formidling av ny litteratur, slik at også mindre omtalte bøker fra innkjøpsordningene finner sine lesere. Stavanger er ett eksempel på at målrettet satsing på formidling skaper større bredde i utlånet, slik Cecilie Naper viser i sin artikkel «Gjør døren høy, gjør porten vid: Folkebibliotekaren og formidlingen» (2011).
Ingen kan overkomme å lese alt, og en bachelorutdanning kan bare romme et begrenset tilfang av pensum. Derfor er bokkunnskap som deles mellom formidlerne svært viktig. Adskillige bibliotekarer er involvert i såkalt «Bokgilde», fylkesvise fora for bibliotekansatte, som framsnakker bøker som kommer i skyggen av bestselgerstablene.
Profesjonsutdanningen av bibliotekarer har aldri vært, og skal heller ikke være en rent litteraturfaglig utdanning. Utdanningen i bibliotek- og informasjonsvitenskap dreier seg om å lære å organisere, lagre, gjenfinne og formidle informasjon og litteratur – til allmennheten og til forskere, til barn og til journalister, ved hjelp av teknologi så vel som ved samtale.
Cecilie Naper og Åse Kristine Tveit er ansatt ved Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus.