Debatt

Evolusjon og islam

Evolusjon og Europa er tett forbundet. Og for nye landsmenn er kanskje kunnskaper om utvikling viktigere enn langrennsski og geitost.

Det er sjelden noen benekter at jorden beveger seg. Derfor lånte jeg øre til den muslimske skriftlærde Sheikh Bandar al-Khaibari, som i en forelesning på et arabisk universitet nylig forklarte studentene at ideen om at jorden beveger seg, er et vestlig påfunn som strider mot Koranen. For dersom den beveget seg, ville fly aldri klare å ta igjen steder som flyttet seg vekk. Og dessuten har Mohammed sagt at «Den syvende himmel» skal falle ned over Mekka, noe som er lite trolig hvis byen ikke står stille.

Det brenner i muslimenes hus, og selv om al-Khaibari er ekstremversjonen, gir han ansikt til et særskilt konfliktområde mellom tradisjonsbunden islam og Vesten: vitenskap. For tusen år siden var arabisk vitenskap ledende. Nå er den marginalisert. Mens andelen forskere, ingeniører og teknikere på verdensbasis er 4 prosent og i Vesten 14 prosent, kan den måles i promille i arabiske land.

Spørsmålet om evolusjon og menneskets opprinnelse er spesielt betent. Rana Dajani ved Hashemite University i Jordan er praktisk talt alene om å undervise evolusjonsbiologi innen muslimsk akademia. Hun skriver i Nature at nesten alle studentene i utgangspunktet er fiendtlig innstilt overfor emnet, og at hun selv har vært klaget inn for universitetsstyret for sine forelesninger.

Å forstå evolusjon handler om å forstå det moderne Europa.

I Europa har forelesninger om evolusjon blitt boikottet av muslimske studenter, og en debatt om kreasjonisme og evolusjon i London utløste nylig slik harme at møtet måtte legges om. Salman Hameed, astrofysiker ved Hampshire College og en profilert forkjemper for vitenskap i arabiske land, sier at evolusjonstanken er fremmed for de aller fleste, og at en diskusjon om forholdet mellom evolusjon og islam ikke en gang er påbegynt.

Evolusjon nevnes riktignok i skoleverkets pensum også i en del muslimske land, men det er vanskelig å få lærerne til å omsette dette i praksis. Læringsmålet for biologifaget i pakistanske skoler er for eksempel «å sette elevene i stand til å anerkjenne Allah som universets skaper». Flere muslimske nettsteder fører voldsomme kampanjer mot evolusjonstanken, og i Tyrkia var kreasjonisme inntil nylig obligatorisk del av naturfagspensum. Store deler av det arabiske kulturrommet stiller seg dermed avvisende til en av naturvitenskapens sentrale bærebjelker.

Evolusjon er imidlertid ikke bare en vitenskapelig teori. Den er en del av selve kjerneveden i Vestens selvforståelse. Å forstå evolusjon handler derfor om å forstå det moderne Europa.

Evolusjonstanken tok gradvis form i kjølvannet av opplysningstiden, der menneskelig vekst og modning fra ulike sider var et tilbakevendende tema. «Mennesket» var blitt et spørsmål om å være «underveis», der det stadig var mulig å rette opp gårsdagens nederlag. Det nye utviklingssynet utløste en rekke reformer. Feminismen skjøt fart, skoleverket ble humant, fengselsvesenet ble modernisert, tortur ble avskaffet og slavehandelen tok slutt.

Samtidig ble det klart at utvikling ikke bare gjaldt mennesker, men at det faktisk var et grunntrekk ved alt som lever. Allerede tidlig på attenhundretallet ble ideer om evolusjonære sammenhenger skissert for de mest ulike deler av naturen – et perspektiv som så fikk fullt vitenskapelig fotfeste gjennom Charles Darwins verk i 1859. Og dette ga den nye troen på menneskeverdet økt legitimitet.

Allerede Goethe og Tennyson skrev vakre dikt om livets forvandling, i Norge mente Wergeland at «enhver er prest for gud», og etter hvert avtegnet det seg utviklingsideer også for politikere, filosofer og andre samfunnsaktører. Karl Marx omtalte Darwins verk i entusiastiske vendinger, og Peter Kropotkin brukte utviklingslæren som argument for samarbeid. Ibsen skrev at evolusjonstanken kunne gjøres gjeldende også for «de åndelige livsfaktorer», og Bjørnson betrodde Amalie Skram at Darwins lære hadde gjort ham mer tolerant og «selvfølgelig mindre hård».

I siste instans er utviklingstanken en forutsetning for vitenskapen selv. For vitenskap handler om sinnets uro – tvil om det man tenkte virkelig også er siste ord om saken. Den mulige motsetningen mellom religion og vitenskap handler ikke om gudsfornektelse, men om tvil. Mens religionen søker å fordrive den, gjør vitenskapen tvilen til veiviser. Alle forskere plages av det samme – stemmer dette? Slik tok dagens Europa, med alt det som millioner av migranter nå trekkes mot, form i grensesnittet mellom utviklingsideer og nysgjerrig uro.

Men denne uroen har ikke bare gjort hverdagen vår lettere. Den uttrykker også behovet for stadig på ny å definere hvem og hva man er, og gjør kunnskap til noe som må erobres ved selvstendig erkjennelse. Derfor oppmuntres skoleelever til å tenke kritisk og til å se en sak fra flere sider. Og derfor er toleranse et av humanismens fremste pålegg. Fra hver sin side artikulerer evolusjon, vitenskap og menneskets lengsel etter utvikling selve essensen i det moderne Europa.

Det statiske tenkesettet som preger islam må nødvendigvis komme i konflikt med et slikt syn. Og det er rimeligvis også grunnen til den uviljen mot evolusjonstanken man finner i mange muslimske miljøer.

Det har vært snakket mye om integrering denne vinteren. Men integrering bør ikke begrenses til informasjon om norske væremåter og trafikkregler. Langt viktigere vil det være å gi rom for det som i realiteten er det spesifikke grunnlaget for vår sivilisasjon. Enkelte vil kanskje finne det søkt å undervise flyktninger om Wergeland og evolusjonsbiologi. Men under overflaten handler slikt om synssett som betyr mer for funksjonaliteten i det norske hus enn langrennsski og geitost.

Markus Lindholm er biolog.

Mer fra Debatt