Opprinnelig oppsto økonomisk historie som et kjærlighetsbarn mellom historiefaget og økonomifaget. Det har imidlertid ikke vært mye kjærlighet å spore i føljetongen i Morgenbladet i forbindelse med to utlyste stillinger ved Handelshøyskolen BI.
Kontroverser om akademiske ansettelser har eksistert helt fra universitetet ble opprettet i Norge. Dette er ikke spesielt for verken BI eller økonomisk historie. Hvor gode og gjennomsiktige ansettelsesprosedyrene ved norske utdanningsinstitusjoner er, bør derfor diskuteres på prinsipielt og ikke personifisert grunnlag.
Hvordan skrive gode innstillinger som gir et solid beslutningsgrunnlag? Hvilke mekanismer sikrer likebehandling av søkere uavhengig av om de er interne eller eksterne, mann eller kvinne, norske eller utenlandske? Kanskje burde vi praktisere mer offentlighet ved ansettelser. Dette vil kunne imøtekomme ønsker om etterprøvbarhet, samtidig som det blir mindre rom for konspirasjoner i både forestilt og reell form.
Vi trenger prinsippielle diskusjoner om ansettelser i akademia. Vi trenger også gode diskusjoner om økonomisk historie.
Slik saken ved BI står i dag, har den ingen vinnere. Ingen av søkerne har fått tilbud om jobb. Alle parter, både de som er nevnt ved navn i Morgenbladet og de som ikke er det, har måttet tåle store personlige belastninger. Den største taperen er imidlertid BI selv. Institusjonen har tapt omdømme og kanskje mistet muligheten til å fylle de to utlyste stillingene. Sett fra utsiden, representerte søkerlisten en særlig sjanse til å ansette spennende og drivende dyktige økonomisk historikere. Det som kunne bli en triumf for økonomisk historie ved BI, er i stedet i ferd med å utvikle seg til en tragedie. Hvordan kunne det skje?
Miljøet ved BI har vært selve citadellet for økonomisk historie og næringslivshistorie i Norge – det har vært landets største, mest produktive og har hatt de beste ressursene. En intern konflikt, med formell eller uformell oppsplitting som resultat, er fryktelig synd for BI. Det vil være et merkbart tap for økonomisk historie i Norden. Det blir også et stort tap for studentene. Det er viktig at utdanningsinstitusjoner som nettopp BI har økonomisk historie i sin fagportefølje. Faget gir innsikter som gjør dem til annerledes, mange vil si bedre, økonomer enn hva de ville ha blitt i et fagmiljø fattig på historie. Dette er kompetanse fremtidige arbeidsgivere vil verdsette.
Økonomisk histories egen historie kan bidra til å forklare den store uenigheten om hva feltet er og kan være. Feltet ble til i møtet mellom økonomi og historie. Som for kjærlighetsbarn flest ble veien fremover ikke uten vansker. I utgangspunktet var barnet ektefødt – foreldrene vedkjente seg det lenge med stolthet. For hvem kunne tenke seg et økonomifag som ikke var forankret i det vell av historisk empiri som ga innsikt? Også for historiefaget var foreldrerollen uproblematisk: Om vi ser bort fra kildekritikkens disiplinerende rolle er fagets selvforståelse fribryterens. Alt – så lenge det bidrar til å belyse et problem – er lov. For historikere er dermed alle andre fag, også økonomi, en intellektuell allmenning til fri avbenyttelse.
Overgangen fra unnfangelse til utfoldelse har vist hvordan et tverrfaglig forskningsfelt som økonomisk historie tvinges til å ta stilling til endringer i opphavsfagene. Den postmoderne vendingen er en slik endring. Vendingen åpner for å utvide økonomisk histories handlingsrom ytterligere, men den reiser også nye spørsmål om hvordan en kan forene økonomisk teori og kvantitative metoder med en tilnærming der tekster og fortellinger settes i sentrum. Satt på spissen – gir det mening å snakke om økonomisk historie uten rom for økonomi?
Det er ikke vanskelig å være åpen og inkluderende så lenge man kun skal snakke uforpliktende sammen. Det er utfordrende, men ikke umulig å skaffe hjem til tekst og tall, kjønn og kreditt under samme tak. Den faglige spennvidden blir derimot problematisk når grensedragningene blir forpliktende og strategisk viktige. Ved tilsetting i faste stillinger blir slike faglige grensemerker både institusjonspolitisk og personlig viktige – slik det så tydelig har kommet til uttrykk gjennom BI-saken. Vi er flere som har levd i et akademisk landskap preget av fronter som sprang ut av trasige ansettelsessaker på 1970-tallet. Ønsker vi oss virkelig tilbake dit?
Vi trenger prinsippielle diskusjoner om ansettelser i akademia. Vi trenger også gode diskusjoner om økonomisk historie. Det mest forstemmende slik saken har utviklet seg, er kanskje draget av uverdighet som har preget ordskiftet. Forhåpentligvis kan disse samtalene fortsette i rom med stor takhøyde der generøsitet og faglighet utgjør rammebetingelsene. Det fortjener alle parter i den vanskelige ansettelsessaken ved BI, og det fortjener også kjærlighetsbarnet økonomisk historie.
Camilla Brautaset er førsteamanuesis i økonomisk historie ved institutt for AHKR, Universitetet i Bergen.