Arne Johan Vetlesen og Thomas Hylland Eriksen svarer på min problematisering av begrepet nyliberalisme i Morgenbladet 29. april, men danser mer eller mindre elegant rundt grøten. Mitt poeng i den korte teksten på baksiden var simpelthen dette: Begrepet nyliberalisme brukes ofte så vagt at det risikerer å bli tømt for innhold. Det blir alt og dermed ingenting.
Det er minst tre problemer med Vetlesen og Eriksens artikkel. For det første: Artikkelen er interessant og engasjert, men også polemisk og bombastisk. Oppsummert kan den vanskelig forstås på annen måte enn at nyliberalismen er hovedårsaken til den voldelige, islamistiske ekstremismen. Det betyr ikke at religion er uten betydning, skriver de, men det er helt underordnet.
Det er en skråsikker innfallsvinkel til et problem de fleste vil hevde er komplisert. Morgenbladet-skribent Mohamed Abdi skriver og oppsummerer dette godt i innlegget «Den enkle tilnærmingen» på sin blogg mohamed86a.tumblr.com: «Dette er som nevnt komplekst fenomen. Mer komplekst enn å terpe på ‘nyliberalismen’, vestlig imperialisme og kolonihistorien. Noe slikt er en grov forenkling (…).»
Det er en stor debatt om hva som forårsaker radikalisering, hvorav utenforskap er en variabel. Vetlesen og Eriksen har bare denne ene, og skriver på en måte som ikke levner noen tvil om at de har funnet forklaringen med stor F. Eller, for å være mer presis, med stor N.
Fordi jeg har kritisert deres bruk av begrepet nyliberalisme, må jeg selv være nyliberalist.
For det andre: Vetlesen og Eriksen bruker nyliberalisme som samlebetegnelse for all utvikling i (kun vestlige?) land de siste tiårene. I svarinnlegget sitt forteller de også historien om Hayek, Friedman og de markedsliberale i Mont Pelerin Society. Det er ingen tvil om at Vesten og verden har vært gjennom en økonomisk liberalisering som man kan ha delte meninger om (jeg mener at hverken den norske økonomien eller velferdsstaten hadde vært sterkere om vi ikke hadde liberalisert på 1980- og 90-tallet). Det er uansett ikke hovedpoenget. Ved å bruke begrepet nyliberalisme, samles en rekke fenomener og utviklingstrekk – med til dels sprikende innhold og opphav – i en samlekategori som tilslører mer enn den avslører.
Noen eksempler: Den kulturelle liberaliseringen har vært massiv, og har delvis gått sammen med den økonomiske i tid. Men den er bare i begrenset grad drevet frem av de samme kreftene. Radikale sekstiåttere har mer av æren/skylden enn konservative Hayek. Vi har vært gjennom tiår med stor innvandring. Det er en problemstilling som ikke engang berøres av artikkelforfatterne, selv om det i mange land har vært med å påvirke både lønnsdannelse og velferdsstat. Det passer kanskje ikke fiendebildet de to vil tegne? Avindustrialisering skyldes i noen tilfeller mer liberal handel, men det skyldes også – og kanskje først og fremst – Kinas vekst og teknologisk endring. Det har vært krig og konflikt i blant annet Irak, Afghanistan og Libya, og en arabisk vår som ble til iskald vinter. Å forsøke å forklare den realpolitiske tradisjonen eller den amerikanske neo-konservatismens intervensjonistiske utenrikspolitikk med Mont Pelerin Societys liten-stat-med-lav-skatt-filosofi, er neppe spesielt fruktbart.
Igjen, problemet er ikke å diskutere balansen mellom stat og marked, negative sider ved konsumentsamfunnet eller individualiseringen. Jeg er med! Men det er ikke det Vetlesen og Eriksen gjør. De insisterer på å presse virkeligheten inn i sitt teoretiske skjema hvor det finnes en veldig overordnet årsak og en helt konkret virkning – nyliberalisme og radikalisering av muslimsk ungdom. Begrepet nyliberalisme blir i artikkelen benyttet like presist som om de skulle skrevet «tidsånden» eller «samfunnet». Jeg har sansen for storslagne kulturdiagnoser, og de kan ha noe for seg. Men man bør også kjenne deres begrensning.
For det tredje reiser artikkelens premiss flere spørsmål enn det besvarer. Kan nyliberalismen også forklare fremveksten av radikale islamister utenfor Vesten? Er det for eksempel slik at mer økonomisk liberale Storbritannia har større problemer med ekstremisme enn mer statsdominerte Frankrike? Hvorfor radikaliseres ikke også andre minoritetsgrupper av nyliberalismen i samme grad som muslimsk ungdom? Skal også AKP(m-l), Baader-Meinhof og Italias røde brigader på det rødere 1970-tallet forstås i lys av nyliberalismen? Er det virkelig slik at sosialdemokratiske partier vil vinne valg om de tar avstand fra sin nyliberalisme? Og så videre og videre.
Eriksen og Vetlesen forsøker i sitt svarinnlegg å få debatten til å handle om nyliberalismens historiske fremvekst. Det er en interessant debatt som min tilmålte plass her ikke tillater å utbrodere. Men ett lite bidrag skal jeg gi: Hvis man skal forstå nyliberalismen i Norge – om man først velger å bruke det begrepet – er Tormod Hermansen en langt viktigere figur enn F. A. Hayek og Milton Friedman. Jeg tviler på om han har lest dem, og er ganske sikker på at de ikke har lest noe av ham.
Svarinnlegget avsluttes med et merkelig, men illustrerende resonnement: Ved å kritisere Eriksen og Vetlesen bekrefter jeg nemlig deres analyse! Jeg «røper […] nyliberalismens blindflekk: dens manglende evne til å kritisere seg selv og ta farene dens tapere utgjør, på alvor, i politisk, til forskjell fra beredskapsmessig, forstand.» Fordi jeg har kritisert deres bruk av begrepet nyliberalisme, må jeg selv være nyliberalist. Og fordi jeg er nyliberalist, kan jeg selvfølgelig ikke ta selvkritikk eller se systemets tapere. God dag, mann. – Nyliberalist.