Debatt

Nyliberalismen pågår

Finnes det en større makt enn den som opererer uten navn? Nyliberalismen er fortellingen om vår tid, skriver Linn Stalsberg.

---

Følg debatten

---

I en pågående debatt i Morgenbladet blir Arne Johan Vetlesen og Thomas Hylland Eriksen kritisert av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen for å bruke begrepet nyliberalisme for vagt når de forsøker seg på en forklaring rundt sammenhengen mellom denne ideologien og moderne utenforskap. De spør om ikke denne manglende deltagelsen i et storsamfunn kan lede noen til å oppsøke samhold i ekstreme grupper som for eksempel jihadisme.

Dette er en komplisert debatt jeg ikke skal blande meg inn i nå. Men det som er hovedanliggendet til ministeren: å så tvil om nyliberalismen i det hele tatt eksisterer som en betydelig ideologi, fremfor å kun være en markedsvennlig endring i økonomien på 1980-tallet, er interessant. Jeg oppfatter i tillegg at han karikerer de to professorenes forsøk på å inkludere nyliberalismen som en av flere forklaringsmodeller dersom vi ønsker å forstå unges tiltrekning mot ekstreme grupperinger. Det er synd, for jeg synes dette kunne åpnet for en, i norsk sammenheng, sjelden systemkritisk debatt.

Røe Isaksen nekter å anerkjenne nyliberalismen som mer enn en vag kulturdiagnose, altså noe som ikke kan bevises med harde tall og empiri. Det mener jeg er feil. Det finnes mange tall og mye empiri rundt resultatene av 40 år med nyliberal politikk og økonomi. For eksempel antall arbeidsledige i Europa i dag, aksepten for store kutt i velferdstilbud, økende ulikheter mellom fattige og rike som ser ut til å være villet, en økende andel unge mennesker med psykiske lidelser og – ikke ett fritt marked – men en verden med stater som legger til rette for markeder.

Det er for eksempel liten tvil om at EU er et nyliberalt prosjekt, når målet om å regulere for å oppnå best mulig konkurranse er sentralt i unionen. Som Ola Morris Innset skrev i Klassekampen sist uke: «30 år med nyliberalisering har ikke ført til svake stater og deregulering. Isteden er det snakk om re-regulering gjort av stater som forblir sterke, men mindre demokratiske.»

Arbeiderpartiet var et av mange sosialdemokratiske som partier som fortsatte politikken i samme retning som Reagan og Thatcher.

Andre konkrete eksempler handler om privatiseringer, om uendelige anbudsrunder, åpningen for vikarbyråer, innføring av New Public Management, målstyring i skoler og på arbeidsplasser, for ikke å snakke om krisen vi alle lever i når nyliberalismens iboende krav om vekst fullstendig kommer i konflikt med jordklodens behov for det motsatte.

Her til lands finnes konkrete eksempler på nyliberalisme i for eksempel lege Eli Bergs bok På helsa løs, om økonomifokuset ved norske sykehus, Simon Malkenes' bok Livet bak fasaden i Osloskolen og Linn Hernings bok Velferdsprofitørene om kommersielle aktørers overtakelse av velferdstjenester.

En av grunnene til at nyliberalismens fremvekst har vært vanskelig å få med seg, er at den kom med lydstyrke omtrent som et snikende ullteppe, og at den i stor grad kom i sosialdemokratisk forkledning via Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg 1 på 1990-tallet. Arbeiderpartiet var et av mange sosialdemokratiske som partier som fortsatte politikken i stort sett samme retning som Reagan og Thatcher hadde begynt på i tiåret før. Plutselig fantes det ikke noe alternativ til markedets inntreden på stadig nye arenaer. Vi ble med på tanken, sakte men sikkert, de aller fleste av oss. Det hørtes vel fornuftig ut der og da? Likevel er det kanskje slik David Harvey skriver i boken A brief history of Neoliberalism, at fremtidige historikere kommer til å erklære disse årene som et revolusjonært vendepunkt i verdens både sosiale og økonomiske historie.

Det som er vagt, men likevel interessant, og som Vetlesen og Hylland Eriksen også er inne på, er hva alle disse konkrete endringene i våre hverdager gjør med våre sinn, våre følelser, vår psyke og hvordan vi ser på andre mennesker.

Dany-Robert Dufours skriver i boken The art of Shrinking Heads (2007) om nyliberal ideologi at: «Det er ikke bare institusjonene våre som er i fare, det er også, og mer enn alt: hva vi er». Dufour mener at det store antallet psykiske lidelser i dag er tegn på en dyp krise som rammer befolkningen i vestlige land. Psykologen Paul Verhaeghe beskriver i boken What about me? The struggle for identity in a market-based society (2014) at: «30 år med nyliberalisme, frie markedskrefter og privatisering begynner å slite på oss, når det å prestere har blitt en norm». Toril Hjorthol, forskningsassistent på Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, skrev tidligere i år i Manifest Tidsskrift at slitne og psykisk syke unge er «generasjon prestasjon (som) sliter med en nyliberal psyke.»

George Monbiot foreslår i boken How did we get into this mess at den anonyme tilværelsen nyliberalismen lever i er selve maktens kjerne. Finnes det en større makt enn den som opererer uten navn? Den ideologien som i gitt tidsepoke kaprer borgernes forståelse av hva som er «fornuftig» og «normalt», vil alltid inneha mye makt. I vår tid er det i alle fall verdt å diskutere om dette ikke er nyliberalismen.

Linn Stalsberg er sosiolog og forfatter av boken Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land.

Mer fra Debatt