Norge og Sverige har fått sin egen karikaturstrid. Ingen ambassader er foreløpig antent, men streker på papir setter sinnene i brann. Og igjen er reaksjonene mer interessante enn tegningen. For ikke å snakke om reaksjonene på reaksjonene. Sier du at apestreker er noe man bør tåle, er det slutt på leken.
Islamister i Midtøsten brukte måneder på å hisse seg opp over Kurt Westergaards tegning av Muhammed med bombe i turbanen. Norske kommentatorer på venstresiden trengte bare sekunder på å gå synkront bananas over Thomas Knarviks apetegning. Det var ikke tid til å tenke, forstå eller analysere. Det var – som en av dem skrev – «tid for å slå tilbake». Med ti hammere og én spiker banket de anstendige fast det alle måtte skjønne: Det er ikke greit å tegne en politiker med minoritetsbakgrunn som ape.
---
Karikaturdebatt
I pinsen ble Thomas Knarvik utestengt fra Facebook etter å ha lagt ut en tegning av Ali Esbati som ape.
Knarvik, som har fått et visst ry på Facebook for å tegne debattanter i nedverdigende positurer, er utdannet ved Statens kunstakademi.
Esbati er svensk-iransk riksdagspolitiker og samfunnsdebattant. Har tidligere vært debattredaktør i Klassekampen.
I kjølvannet av «Apenes konge»-tegningen har debatten gått mellom dem som mener Knarviks karikatur inngår i en viktig satiretradisjon, og andre, som oppfatter tegningen som rasistisk.
---
Å tegne politikere som dyr er ellers en vanlig dag på jobben for politisk tegnere. Noen tegner tøffere enn andre, og folk har ulik tålegrense. Men klager du på grov satire, kan du like gjerne ta et oppgjør med bråkete rock. Knarvik lager punk med penn. Vulgær, konfronterende satire i tradisjonen fra Hara-Kiri Hebdo (forløperen til Charlie). Ikke alles tekopp. Noen ganger blir det for krasst eller plumpt selv for min smak, og noen ganger bommer han stygt, som med Haddy N'jie-tegningen.
Men satire er ikke til for å gjøre folk komfortable. Den er til for å håne og henge ut. Nesten alle midler er tillatt: Fordommer og stereotypier. Lyter og skavanker. Kroppsdeler og avføring. Dagbladets høyt aktede Finn Graff har tegnet muslimer som kneler rundt imamer med sauehode. Han elsker pikker, promp og rumpehull. Og har utallige ganger «dehumanisert» Carl I. Hagen som gris, basert på offerets neseform. Partifellen Jan Simonsen ble til et egg fyllt med dritt. Erna ble purke, bedekket av Carl. Hun tålte det: «Jeg er ikke spesielt prippen av meg og har ikke problemer med slike tegninger.»
Men venstresiden har nå fostret en ny Generasjon Prippen. Magnus E. Marsdal i Manifest Tankesmie er oppbragt over over at hans eks-kollege Ali Esbati, en «tindrende stjerne» i partipolitikken, er blitt utsatt for en «respektløs karikatur». Hørt sånt. Ikke engang i satiren er det respekt å få!
Men hva var utgangspunktet for debatten? En kunstner og karikaturtegner som har valgt å bruke Facebook som medium, er utestengt fra verdens største nettsamfunn av en anonym, taus og gåtefull sensurinstans. Etter å ha blitt «rapportert» av meningsmotstandere. At han ofte skildrer nakenhet og «seksuell aktivitet» kan ikke være grunnen. Facebooks regler gjør eksplisitt unntak for satire.
Og hva så, vil noen si. Rasisme er rasisme, selv om det kalles satire. Er det så enkelt? En «injurierende» eller «stigmatiserende» avistegning er beskyttet av sine egne konvensjoner. Det samme er et kunstverk. Bjarne Melgaard kan utforme en stol som kroppen til en «negerhore», uten å pådra seg mer bråk enn det som kler en profesjonell provokatør. En apetegning av en svensk-iransk riksdagspolitiker derimot, spredt, «likt» og kommentert i sosiale medier, er rasistisk mobbing og trakassering. Ferdig snakka.
Klager du på grov satire, kan du like gjerne ta et oppgjør med bråkete rock.
Hva blir da verre enn tegningen? Enkelte mannlige debattanters forsvar for den. Særlig mitt, som sluttet slik: «Spør du meg, er rutinemessig, grunnløs brunbeising av motdebattanter primitivt, mens satiriske apetegninger tilhører sivilisasjonen.» Jeg siktet til satirens stolte tradisjon i vestlig kulturhistorie. At satiren selv har hatt siviliserende effekt som kritikk av autoritære religioner, ideologer og regimer. Satiren er noe av det første diktaturer forbyr og straffer. Nylig ble en kvinne i Iran fengslet for å ha tegnet politikere som aper og geiter.
850 av mine venner og følgere «likte» statusen på Facebook. Men det gjorde ikke Esbati: «Nidbilder i välkänd nazi-tradition är en uppbygglig grej, 'civilisation' till och med.» Det var ingen forskjell på ape-tegninger og antisemittiske kroknese-karikaturer av jøder. Snorre Valen (SV) krevde at jeg og «heiagjengen» skulle be om unnskyldning og slutte å forgifte debatten og demokratiet. Dagbladets John Olav Egeland hørte lyden av «Facebook-høyres ukronede konge» som «gikk gjennom isen». Aftenpostens Mala Wang-Naveen, fastslo at Rolness finner «stadig nye måter å formulere sin fremmedfrykt på» i sitt debattmiljø. Mest kreativ var Marit K. Slotnæs i Morgenbladet, som så for seg gutter som onanerer sammen til porno, og blir tatt på fersken av foreldrene: «Homoerotiske eksperimenter på gutterommet er ikke ulovlig, og meta-rasisme på Facebook er selvsagt innenfor ytringsfriheten. Men hvis man vil bli tatt alvorlig, inne i stuen sammen med de voksne, må man ta på seg buksen først. Det gjelder deg og, Kjetil Rolness.»
Fy skamme meg. Jeg fikk selv bilder i hodet: «Tante Sofie og guttegjengen.» En pornofarse tegnet av Knarvik. Men sant og si følte jeg meg mer svimmel enn skamfull, hensatt i en alternativ virkelighet, foran et tribunal av antirasistiske billedstormere med overdreven sans for melodrama. Kirsti Bergstø, stortingsrepresentant for SV, skrev: «Det er vanskelig å finne ord. Det er vanskelig å ta del i en slik offentlighet. Det begynner å bli vanskelig å leve i et sånt land.»
«Helt utrolig!» sa de anstendige om ethvert forsøk på å forklare tegningen som annet enn rasisme. For en måned siden tenkte jeg selv «Helt utrolig!» da en musikkanmelder kalte Beyonce for «svarting». Dét syntes jeg var rasistisk (selv om Arild Rønsen mente det godt). Nå satt jeg selv med svarteper, i en «pøl av hat og forakt», med buksa nede og Morgenbladets homofantasier i fanget. Hvordan havnet jeg der? Og hvor ble det av tegninga?
Å ta tegninga. Uttrykket har en grunn. Bilder sier ikke noe. De viser noe, som vi kan lese ting inn i. Ser du et bilde og blir krenket, blir du krenket av din egen billedtolkning. Skal karikaturer vekke raseri, må de først verbaliseres. I tilfellet Westergaard: Muhammed er en terrorist. Eller: Muslimer er terrorister. I tilfellet Knarvik: Ali Esbati er en ape. Eller: Innvandrere er aper.
Er dette rimelige utlegninger av bildenes budskap? Knarvik har bidratt til å bygge et kultursenter for Masai-kvinner i Kenya. Han tar uttrykkelig avstand fra rasisme, og hevder seg misforstått. Tegningen kan fortsatt være rasistisk, uavhengig av kunstnerens intensjon. Men det krever en begrunnet tolkning av bildet. Det holder ikke si: Det finnes en tradisjon for å fremstille svarte som aper. Knarvik vet det. Han spiller på det. Og bruker klisjeen til å si noe annet. Selv et barn kan se at bildet er rasistisk. Nei, påstanden er selv barnslig. Som å peke på Magrittes berømte pipe, uten å lese billedteksten: «Dette er ikke en pipe.» Snorre Valen fordømte heiagjengens «kavalkade av uredelighet», men var ikke selv redelig nok til å nevne hva apen sa, og som ga nøkkelen til tegningen: «Ni är rasister, ni, ni, ni är rasister, ni är rasister allihopa är rasister, n n ni, ni ni är rasister, ni är allihopa …»
Esbatis eget refreng i overdreven satireform. Det som for nordmenn lyder som drøye, urimelige eller stigmatiserende karakteristikker, er for den svenske vänsterpartisten rene saksopplysinger: Human Rights Service er en «rasistisk tenketank». Frp er et «rasistisk parti». Norge har et «rasistisk samfunnsklima». Sylvi Listhaug er en «hatpropagandist». Torbjørn Røe Isaksen «fisker etter fremmedfiendtlige stemmer». Hilde Sandvik «låter som et eko av konspirative SD-sajter».
Gjentagelsene avspeiler et verdensbilde der rasismen er strukturell, allestedsnærvænde og alltid økende. Hersketeknikken deler han med andre gjengangere i Knarviks persongalleri: Lars Gule, Rune Berglund Steen, Henrik Arnstad. Forskjellen er bare at Esbati, med iransk opphav, lettere slipper unna med å dra rasistkortet. Derfor apefremstillingen. Apen er Esbatis egne rasistanklager, vendt mot ham selv. Offerrollen som en hardtslående debattant ikler seg ved behov. En drakt, og ikke en hud. Noe Knarvik elegant viste ved å tegne Esbati en gang til, med apekostymet på armen: « - Här kan ni se! Jag är ingen apa.»
Så sier tribunalet: Vet du ikke at Esbati nesten ble offer for en fascistisk massemorder på Utøya? Ja, det er forferdelig, og jeg håper han har fått bearbeidet opplevelsen. Men vi bør ta Esbati på ordet. Han trekker ikke frem Utøya når han sier seg krenket av karikaturen. Han betoner sin gruppetilhørighet:
«Inte blir jag så värst ledsen att bli tecknad som apa. Däremot blir jag förskräckt och förbannad över den politiska strömning som teckningen är en del av – och förstärker. Dehumaniseringen är inte gjord för att lyfta fram andra karaktärsdrag hos mig eller göra en faktisk politisk poäng, utan just för att säga att jag – och framför allt: alla av min typ – är icke-människor i samhällelig mening.» (Min uthevning.)
Esbati, som ellers klager over at høyresiden «etnifiserer» samfunnsproblemer, etnifiserer altså seg selv, når han skal bruke bildet antirasistisk. «Alle av min type.» Plutselig er han ikke en fremgangsrik politiker, debattant og sosialøkonom som har bodd i Sverige (og Norge) i tretti år. Han er heller ikke en kontroversiell riksdagsmann som må regne med å bli nådeløst karikert, som alle andre i samme posisjon. Han er ikke engang Ali fra Iran, en representant for perserne, som holdt afrikanere som slaver helt til 1930-tallet. Nei, Esbati plasserer seg i en større sekkekategori: De Ikke-Hvite. Innvandrerne. De Fremmede. En stor, generalisert masse, fratatt sin menneskelighet av De Hvite. Dette er såvisst en rasistisk karikatur, men den er Esbatis egen, som han projiserer på alle som ikke tar avstand fra Knarviks tegning:
«Den [tegningen] är gjord i en urgammal rasistisk tradition i syfte att skapa samförstånd bland de egna om etniska hierarkier och om gränsdragningar för vad en «uppity nigger» ska vara (socialt) tillåten att göra. Tecknaren förstår detta. Jag förstår detta. Och inte minst: De som är tänkta att få en boost av teckningen förstår alldeles uppenbart också detta.»
Noen idioter har kalt Esbati for ape på Twitter i etterkant av tegningen. Har vi som forsvarer Knarvik dermed oppnådd litt av det vi ville: å bekrefte vår rases overlegenhet? Det er litt av en teori. Samme konspiratoriske anklage rettet Esbati mot NRK. Og her er den direkte foranledningen til apetegningen, som forties i alle indignerte aviskommentarene om saken. Knarvik svarte på tiltale, en stygg og absurd sådan: Ifølge Esbati hadde Norges største journalistiske organisasjon laget et «rasistisk propagandaklipp» og det var meningen med sverigebesøket: «Jag konstaterar dock att NRKs exceptionellt missvisande reportage om svenska förorter, som gjorts i en uppenbart rasistisk, amatörantropologisk tradition, har fyllt sin funktion: att etablera en mystisk och grundfalsk bild av Sverige …»
Et team fra Dagsreyven drar altså til innvandringstette Husby og Rinkeby for å lage en kritisk reportasje av den typen du sjelden ser på svensk tv. De blir først truet og jaget bort av lokale bøller, for deretter å bli stemplet av riksdagsbøllen Esbati, som nærmest anklager Anders Magnus og NRK for lovbrudd, etter rasismeparagrafen. Nordmennene hadde i alle fall brutt Esbatis første bud for en god innvandringsdebatt: «Våga vägra ta debatten.»
Esbati har ennå til gode å føre bevis for NRKs rasisme. Selvsagt var tv-innslaget vinklet og ladet. Selvsagt viste den ikke hele sannheten om bydelene. Men hva var feil eller misvisende ved det som ble sagt i reportasjen (politiet selv innrømmet at de er i ferd med å miste kontrollen over de mest utsatte bydelene, noe som også dokumenteres i nasjonale politirapporter)? Jeg stilte spørsmålet flere ganger til Esbati på Facebook, og fikk svar som handlet om «innramming» og «proporsjoner». Ingenting konkret. Lite imponerende var også forsøket på å diskreditere NRKs hovedkilde: «Tino Sanandaji är en välkänd faktaförvrängare älskad av den nya 'identitära' rörelsen.» Nei, Sanandaji er kjent som svært faktasterk. Esbati har ikke tatt ham i en eneste feil, og må derfor gi ham «skyld ved forbindelse».
Selvsagt skal Esbati møtes med argumenter, og ikke bare karikaturer. Men det ene utelukker ikke det andre. Og noen av oss har prøvd den saklige tilnærmingen med begrenset hell. Det går til et punkt. Så kommer karakteristikkene. Du får spørsmål om du er «korkad». Du avfeies som «fanatiker» eller «propagandist». Du lider av «etnopanik». Du plasseres i gruppen «hvite menn», slik at det eneste som høres når du prater, er din redsel for å miste privilegier. Sånt er litt slitsomt, men erfaringen gjør at man bedre forstår apekarikaturer som maktkritikk, og må le av tanken på å mildne debattklimaet, slik at sånne som Esbati vil delta.
Samtidig lurer man på logikken til støttespillerne hans. De mener altså at hva han sier og hva han står for ikke spiller noen rolle for vurderingen av karikaturen. En minoritetspolitiker som ape er ugreit uansett. Ja vel. Da har vi denne situasjonen: Team Knarvik (hvori opptatt djeveltegnerens forsvarer og hans følge) ser Esbati som debattant, på lik linje med andre. Team Esbati ser ham som innvandrer, med særlig krav på beskyttelse mot krenkende fremstillinger. Hvilket av lagene er mest rasistisk?