Lena Lindgrens generaloppgjør med Fritt Ord i Morgenbladet 3. juni, delvis kamuflert av ros til meg for at jeg tok avstand fra den mye omtalte apetegningen, er interessant, men på visse punkter også underlig.
«Det tok nesten to uker før de erklærte ytringsfrihetsfundamentalistene i Fritt Ord mente noe offentlig i apestrek-debatten. Og ja, det føltes viktig hvor de ville lande,» skriver Lindgren.
Hun tror åpenbart at min artikkel i Aftenposten var et budskap fra Fritt Ord. Det var den ikke. Jeg gjorde det jeg pleier å gjøre, å skrive en kommentar for egen regning. I tråd med god praksis hengte avisen på en hale der det ble opplyst at jeg også er styremedlem i Fritt Ord, som har gitt pengestøtte til en bok tegner Thomas Knarvik skal gi ut. Journalister bør nemlig være åpne om slikt.
Heller ikke herværende artikkel er for øvrig et budskap fra Fritt Ord, kun fra meg. Styrets medlemmer opptrer sjelden offentlig på vegne av stiftelsen. Vi opptrer som individer.
Så er spørsmålet hvor Lena Lindgren har det fra at vi i Fritt Ord ikke bare er ytringsfrihetsfundamentalister, men erklærte sådanne.
Vi har mange og til dels skarpe diskusjoner. Avgjørelsene går i ulike retninger.
Bevisførsel finnes ikke i artikkelen, bare et sett av påstander som vel er ment å støtte hverandre. Lindgren hevder at Fritt Ord «har sluttet bestemt opp om den liberale tradisjonen etter 1800-tallsfilosofen John Stuart Mill.» En moderne versjon er, stadig ifølge Lindgren, synet på samfunnet som en «trykkoker», der ytringsfriheten fungerer som ventil: Troll sprekker i solen, men er farlige under jorden.
Lindgren hevder dessuten at Francis Sejersted tok konklusjonen fra Ytringsfrihetskommisjonen (1999) om at ytringsfrihet «fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk» med seg da han tok over som styreleder i Fritt Ord året etter, og at han så formet stiftelsen deretter.
Jeg har snart fem års erfaring i styret i Fritt Ord. Selvfølgelig er de nevnte synsmåtene med i våre diskusjoner, men de er ikke enerådende. Vi har mange og til dels skarpe diskusjoner. Avgjørelsene går i ulike retninger.
Et alternativ til å gjette, er å sette seg inn i hva Fritt Ord gjør, og så tolke det.
Her er det to muligheter. Den ene er å se på hva Fritt Ord støtter økonomisk. Enkelt sagt: Millionene strømmer til blant annet bøker, filmer, forskning, journalistikk og konferanser. Nesten alt går til formål Lena Lindgren enten vil applaudere begeistret, eller i alle fall ikke ha noe imot.
En sjelden gang går det også en slant til formål som er kontroversielle, og som innebærer en risiko for Fritt Ord. I min tid i styret har det skjedd tre ganger, med 75 000 i manusutviklingsstøtte til Peder Nøstvold Jensen i 2013 som det mest omtalte tilfellet.
Fritt Ord må tåle kritikk også for enkeltavgjørelser, og folk må konkludere som de vil, men basert på tildelingsstatistikken har jeg vondt for å se «ytringsfrihetsfundamentalisme» som en nærliggende assosiasjon. Om noen spør meg, vil jeg heller kalle profilen i overkant traust.
Når søknader om støtte behandles, vurderer styret kvalitet og relevans, men tar ikke stilling til meningsinnholdet. Derfor er innfridde søknader uansett ingen særlig god målestokk for hvor Fritt Ord står.
Mer treffsikkert er det å se på listen over mottakere av Fritt Ords Pris (den store) og Fritt Ords Honnør (den lille). Her tar styret som kollegium «ytringsfrihetspolitisk» stilling ved valg av personer og i de korte begrunnelsene.
Jeg anbefaler Lena Lindgren og andre interesserte å sammenholde listene over vinnere med de dominerende sakene og personene i tiden forut for tildelingene. Her er de gode spørsmålene: Hvem får hvilken pris? Når skjer tildelingen? Hvem får ingenting?
Hvis Lindgren ser godt etter, med åpent sinn, kan hun til og med empirisk teste sin påstand. Ytringsfrihetsfundamentalisten er en typisk stråmann. Jeg kjenner ikke ett menneske som mener at ytringsfriheten skal være total.
Frank Rossavik er kommentator i Aftenposten og styremedlem i Fritt Ord. Rossavik er også tidligere samfunnsredaktør i Morgenbladet.