Debatt

Når kjønn begrenser forståelsen

Jeg mener kjønnsteori baserer seg alt for mye på en politisert binær kampmetafor.

KJØNN Trude Kleven skriver i Morgenbladet nummer 28 at kulturkvinnen fortjener en egen analyse. Kulturkvinnen har i sin streben etter å ta over alfa-plassen der den «viktige» samtale finner sted, selv blitt nesten alt det hun misliker ved den sjarmerende drittsekken kulturmannen – The Great Silverback (TGSB). Men hun ser ikke selv at hun vil ha ham uansett hvor dominerende han er.

Jeg mener kjønnsteori baserer seg alt for mye på en politisert binær kampmetafor, der offeret også er den seirende, og seirende også kan være offeret. Den forutsetter en anklage- og tilståelsesbasert samtale som blokkerer muligheten for en reell diskusjon. For noen forblir for eksempel mannen en latent voldtektsforbryter og kvinnen et latent voldtektsoffer. Der begge sier nei, men mener tja.

Den rådende forestilling er at kulturmannen er skapende for å få seg et «ligg», mens kulturkvinnen er skapende for å få menn til å føle nøyaktig det samme som dem selv. Det hersker derfor en asymmetri mellom kulturmannen og kulturkvinnen når det gjelder hvilke partnervalg som tas. På kjønns-logistikkens catwalk er det den yngre kvinnen og den eldre TGSB som finner hverandre. Vi andre får ta til takke med å være statister til denne kosmiske orden.

Det er ikke lett å være idealist i dette post-post-postmodernistiske samfunn. For hva skal vi egentlig snakke om i den lange etterklangen av positivisme-striden? Jeg tror ikke at metafysikken får bedre vilkår hvis kulturmannen knepper igjen smekken og kulturkvinnen tar på seg kjolen. Men det kunne være en idé å lage en analyse av kulturkvinnen som ikke tar utgangspunkt i kjønn, makt og identitet.

Jan Kjærstad etterlyser i Morgenbladet nummer 27 den gode fortelling fra norske forfatterkolleger. Det å la fortellingen få utfolde seg seg selv uten at en må følge en gitt agenda. Jeg tror det kan være en vei å gå når kjønn begrenser forståelsen.