Morgenbladets etiker Trond Berg Eriksen svarer 29. juli en kvinne som lurer på om det er å være selvopptatt å ha tanker om hvor og hvordan man skal begraves. Som pensjonist forundrer det meg at ikke flere er mer opptatt av dette. Selv ønsker jeg askespredning, men gravferdsloven setter altfor strenge grenser til hvor og hvordan dette skal gjøres.
Det er en anakronisme at Staten bestemmer over hvor vår jordiske aske skal havne etter vår død. Selvfølgelig bør det være en elementær demokratisk rett at den døde selv har eiendomsretten over sin aske. Gravferdsloven fra 1996 gir tillatelse til at det kan søkes om at asken kan spres «for vinden». Fylkesmannen gir tillatelsen. Hovedregelen var at asken skal spres på åpent hav eller i høyfjellet.
Senere rundskriv fra 1999 og 2012 åpner for at asken nå kan spres i fjorder, elver, vassdrag og «øvrig ferskvann med et tilstrekkelig øde preg». Nå er det blitt lov å senke urner av lett oppløselig materiale ned i sjøen. Det er ikke lov å sette opp gravminne der asken er spredd for vinden, og heller ikke er det lov at noe av asken spres for vinden og noe settes ned på gravplass.
Kulturdepartementet er bremseklossen, og må ha et spesielt forhold til vår aske. Rundskriverne er livredde for at askespredningen skal virke «støtende» på folk, og det kommer ikke på tale at asken skal spres på hyttetomta. Det kan fort bli oppfattet som et privat gravsted, og det er kun forbeholdt mennesker som allerede står på sokkel.
Selvfølgelig bør det være en elementær demokratisk rett at den døde selv har eiendomsretten over sin aske.
For mennesker som ikke er religiøst anlagt, virker det noe selsomt at det er Kristelig Folkeparti som har mye av ansvaret for den nåværende loven. Jon Lilletun var saksordfører for loven i 1996, og han var statsråd i 1999, da Fremskrittspartiets stortingsrepresentant, Ulf Erik Knudsen, forgjeves forsøkte å få endret en stupid bestemmelse om at det ikke var lov å søke mens man var i live om askespredning. Det skulle pårørende gjøre etterpå. Denne bestemmelsen ble endret i 2001, så nå er det anledning for også levende å søke om askespredning.
Tidligere sto det i gravferdsloven at det ikke kunne kreves kirkelig medvirkning ved askespredning. Kirken har tidligere vært motstandere av askespredning, men biskopene gikk i 2012 inn for en ordning med kirkelig deltagelse ved askespredning, men prester har anledning til å nekte dette. Biskopene uttalte at det ikke er teologiske innvendinger mot askespredning, og at det kristne oppstandelseshåpet ikke er knyttet til noe geografisk gravsted.
Mennesker som vil ha sin aske spredd, vil gjerne få gjort det på geografiske steder man har en spesiell følelsesmessig binding til. Dagens lov tar ikke noe hensyn til dette, og den fullstendig ignorerer våre private ønsker.
Når det gjelder andre land, så har den svenske «Begravningsförordningen» omtrent samme bestemmelser som gravferdsloven i Norge, men i Sverige kan det gis tillatelse til å dele asken. Det er ikke tillatt i Norge. I land som Frankrike og Storbritannia kan man ta med seg asken hjem etter kremeringen, og man kan gjøre hva man vil med den. I Storbritannia har nå hinduene fått lov til selv å brenne deres døde på samme måte som i India.
Norge bør ta etter lovgivningen i Storbritannia. Der kan man fritt spre asken i hagen eller sette ned urnen i gressplenen. Det er også lov til å plassere en gravstein der, om den ikke er for høy eller for nær en motorvei. Det er selvfølgelig også lov til å plassere urnen hvor som helst i eget hus eller leilighet. Flere velger å sette ned urnen på fotball-, rugby- eller cricketbanen.
I Storbritannia er det også lov med kistegrav på sin egen eiendom, eller med tillatelse også på andres eiendom. Antallet begrenser seg til en eller to graver på hvert sted. Det er også noen begrensninger i forhold til avstand til brønner og grøfter, men det er langt lettere å få tillatelse til å gravlegge den døde i haven, enn det er å få satt opp en garasje. Alt dette kan boken Green Burial av J.B. Bradfield fortelle oss. Det står i boken et det tar bare tre fire timer å grave en grav. Den trenger ikke å være dypere enn at det skal være 30 tommer jord over kistelokket.
Asken som blir igjen etter oss utgjør noen få liter, litt avhengig av om vi er små eller XXL-utgaver. Asken er resultatet av at vi er blitt kremert i en temperatur mellom 750 til 1100 grader. Den ideelle temperaturen skal være 900 grader. Hva er det som er så farlig med denne asken? Hva er vi redde for? Det virker som om vi skal behandle denne asken som radioaktivt avfall.
De fleste av oss besøker ikke kirkegården eller gravlunden til våre kjære ofte. Det blir kanskje et par ganger i året. Mange vil sette lys på graven julaften eller allehelgensdag, men har problemer med å komme dit. Dersom man kan ha asken plassert i sin egen leilighet eller hage, kan det tennes lys der. Vi vil få et mer normalt og nærmere forhold til døden, om vi selv får ta vare på våre døde på denne måten, og ikke overlater dette ved å sende en postgiro til kirkevergen.
De rigide bestemmelsene om askespredning røper en paternalistisk og autoritær formynderholdning til både innbyggerne og døden. Kroppen vår tilhører ikke staten, og vi skal selvfølgelig ha eiendomsretten til den både i liv og død. Derfor må gravferdsloven endres slik at asken kan spres eller settes ned på egen eiendom, deles i flere urner og kunne oppbevares av etterlatte i deres eget hjem, på hytta eller andre steder. Mange av oss er på den siste oppløpssiden i livet, og vi har dårlig tid.
Lars Olle Engaas er pensjonist.