Asle Toje kommer i sin spalte i Morgenbladet fredag 29. juli med et tydelig stikk mot dem som snakker om et postfaktasamfunn, en tilstand hvor objektive fakta ikke lenger har særlig betydning i det offentlige ordskiftet. Det er derfor verdt å rette oppmerksomheten mot Tojes omgang med fakta i samme spalte, som er så slepphendt at han ender opp som eksempel på postfaktasamfunnet han selv hevder ikke eksisterer.
Slepphendtheten viser seg tydeligst i beskrivelsen av den britiske EU-valgkampen, hvor han fremholder «EUs firkantede bananer, finsk-ugriske språkkrav og lakrispiper i tvåan» som eksempler på hva Remain-kampanje har pekt på som rene løgner. Det er en grov banalisering av den den bevisste feilinformasjonen Leave-kampanjen kom med, som tydeligvis må til for å understøtte Tojes budskap. Løgnene det har vært reagert mest på, er derimot påstanden om at Tyrkia snarlig vil bli medlem av EU og bruken av et alt for høyt anslag av hvor mye mer britene kan bruke på NHS istedenfor å betale inn til EU-budsjettet.
Toje mener også at Remain-kampanjen var like ille som motstanderne med sine advarsler om at brexit vil føre til økonomisk undergang og fare for freden i Europa, spådommer som ifølge Toje visstnok ikke har slått til ennå. Avskrivningen av disse advarslene gir inntrykk av at Toje ikke kan ha fulgt særlig godt med.
Påstanden om at kun 36 prosent av dem mellom 18–24 gadd å stemme er grundig tilbakevist.
Foreløpig er det få tall som sier oss noe vesentlig om konsekvensene, men pundets skarpe fall, nedgraderingen av kredittverdigheten og innkjøpssjefsindeksen (PMI) på finanskrisenivå peker alle mot at brexit vil ha betydelige konsekvenser for britisk økonomi og arbeidsplasser. Og ifølge Fulcrum Assets «nowcast» er britisk økonomi allerede i ferd med å krympe, etter å ha vært i sterk vekst kvartalet før avstemningen.
Videre hevder Toje at «det var de fattige som [stemte britene ut av EU]», og at brexit kom av de eldre generasjoners motstand er noe «svette intellektuelle» har kommet opp med etter å ha «[torturerert] ordboken i en lydisolert kjeller for å få vokabularet til å nulle valgresultatet uten å nulle demokratiet».
Selv om det stemmer at høyere utdanning, sammen med alder, var en viktig indikator på folks stemmegivning, har Tojes narrativ om at fattige velgere er mot globalisering fordi de taper på den, blitt grundig utfordret, blant annet av statsviterne Edward Mansfield og Diana Mutz ved Universitet i Pennsylvania. Velgerne ser ut til å drives langt mer av egne verdier og oppfatning av hva som er best for landet enn egen selvinteresse.
Det også verdt å påpeke at også påstanden om at kun 36 prosent av dem mellom 18–24 gadd å stemme, er grundig tilbakevist. Tallet ble riktignok tidlig rapportert fra et svært usikkert tallmateriale, men grundigere undersøkelser har senere vist at den reelle deltakelsen lå nærmere 64 prosent.
Så – utfordrer alt dette Tojes hovedpoeng, at den hvite arbeiderklassen foraktes av elitene og er oversett som «verdig offer»? Ikke nødvendigvis, men skarp polemikk må alltid bygges på solide fakta. Det er ikke Tojes.
Andreas Økland er student i samfunnsøkonomi, UiO.