Debatt

Den smertefrie utopien

Ole Martin Moen gjør fjerning av et foster med Downs til en form for terapi. Hva mener Arbeiderpartiets leder om økt manipulering av reproduksjonen, spør Eivor Andersen Oftestad.

«Et samfunn som støter ut de svake er et dårlig samfunn.» I forrige ukes Morgenbladet presenterer Ole Martin Moen dette som et utsagn både han og jeg er enige i. Deretter spør han hvorfor man ikke samtidig kan mene dette og at «det er bra å unngå Downs syndrom, bra å fremme kognitive og sosiale ferdigheter, og bra å unngå psykiske problemer som depresjon og schizofreni hos dem som blir født?»

Det Moen ikke sier, er at middelet til å oppnå dette målet er å sortere ut de som er i ferd med å bli slike mennesker. Han får det til å se ut som fjerning av et foster med Downs er en form for terapi. Språket hans samsvarer ikke med virkeligheten. Det gjør det vanskelig å diskutere. Samtidig er det mer enn definisjoner av når man er menneske som er forskjellig. Det handler om hva et menneske er, også når det har en lidelse eller et syndrom.

Det Moen ønsker å fremme, er visse egenskaper i befolkningen: lykkefølelse, kognitive og sosiale ferdigheter, kort sagt egenskaper som gjør at mennesket lever gode liv. Han mener at jeg må være enig i at dette er målet så lenge jeg også lever i et samfunn som søker å fremme visse egenskaper hos barn gjennom årelang skolegang, og hvor «deprimerte og schizofrene får behandling».

Forskjellen på mitt klassiske menneskesyn og Moens transhumanistiske menneskesyn handler både om hva som er et godt liv, og om hvordan man skal oppnå det.

Jeg mener premisset hans er feil. Mitt utgangspunkt er ikke regnestykket om mest mulig lykke for flest mulig mennesker. Det er derimot enkeltindividets egenart og verdi, uavhengig av både lykkefølelse og kognitive egenskaper. Utgangspunktet må være i barnet selv, skal man fremme noe som helst. Også mennesker med psykiske lidelser har en verdi som er uavhengig av deres diagnose. I Moens regnestykke vil de derimot, dersom annen tilnærming ikke virker, få tilbud om den endelige terapeutiske løsningen, døden. Slik vil summen av lykkefølelse øke i samfunnet, og målet vil være nærmere.

Forskjellen på mitt klassiske menneskesyn og Moens transhumanistiske menneskesyn handler både om hva som er et godt liv og om hvordan man skal oppnå det. Jeg kan ikke skjønne annet enn at den transhumanistiske visjonen kommer så nær eugenikken det går an – når det å lage barn «på gamlemåten» er uansvarlig fordi sortering er muliggjort, og hvor mennesker med lidelser får tilbud om å dø.

Også nazistenes eugenikkprogram var i begynnelsen drevet av godhet for de lidende og av et språk som ikke samsvarte med virkeligheten. Var ikke nazismen bare en dårlig utgave av transhumanismen? Moen må gjerne forklare forskjellen. Mitt anliggende er imidlertid ikke først og fremst å imøtegå Moen, men å spørre om ikke den praksisen vi bedriver, leder oss i hans retning – selv om de aller fleste av oss ikke vil den veien.

I vår norske historie har eugenikken allerede en plass. Psykiateren Ragnar Vogt uttalte i 1914 at «Forholdet mellom arvelighetslære og racehygiene er som forholdet mellom teori og praksis». Vogt og de ivrigste rasehygienikerne møtte imidlertid motstand hos dem som la grunnlaget for det norske sosialdemokratiet.

Arvelighetsforsker Otto Lous Mohr, Katti Anker Møllers svigersønn, imøtegikk rasehygienen med ideen om å bedre det sosiale miljøet fremfor den biologiske arven. Alle skulle få like muligheter, slik at de svake, de som ellers ville bukket under i kampen for tilværelsen, fikk sjansen til å blomstre i en kultur som trengte et mangfold av gener. Slik formulerte Mohr sosialdemokratiets likhetstanke som et alternativ til aktiv arvehygiene.

Denne omsorgen for de svake sitter fremdeles i ryggmargen i det norske samfunnet. Tilrettelegging for svake grupper er uten sidestykke både globalt og historisk. I denne arven argumenterte Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, nylig mot aktiv dødshjelp. Det handlet for ham om grunnleggende verdier knyttet til menneskeverdet: «Livets integritet hegner vi om ved at vi ikke aktivt påfører et menneske døden».

Det er ingen selvfølge at det skal være slik. I den norske historien vant sosialdemokratiet over eugenikken. I dag er det i ferd med å snu. Det er ikke vanskelig å se at den smertefrie utopien som Moen målbærer, er en av flere mulige videreføringer av den sosialdemokratiske drømmen i en tid med nye premisser. Hans argumentasjon treffer en ung generasjon hvor menneskets verdi i økende grad er artsnøytral og basert på autonomi.

Selv håper jeg at sosialdemokratiets gamle fanebærere kan stikke fingeren i jorda og lukte hvilken tid vi lever i. Hvilke konsekvenser får ny reproduksjonsteknologi i et samfunn hvor menneskets egenart og kollektive verdi er under avvikling? Det er dette som er den viktige refleksjonen nå.

Spørsmålet blir ikke berørt i et debattklima hvor «likestilling» og «selvbestemmelse» er høyeste mål. Derfor vil jeg gjerne spørre Gahr Støre, leder for et parti som hegner om «livets integritet», og samtidig går inn for eggdonasjon og tidlig ultralyd av likestillingshensyn: hvordan tror dere at en økende manipulering og kontroll av reproduksjonen påvirker vårt syn på svake grupper; psykisk utviklingshemmende, eldre og mennesker med psykiske og fysiske lidelser?

Eivor Andersen Oftestad er forsker i kirkehistorie ved MF, Oslo.

Mer fra Debatt