I forrige ukes Morgenbladet etterlyser førstelektor og Hamsun-forsker Frode Lerum Boasson mitt «noe». Det kan virke som om han avkrever meg et litterært program i form av fornærmelser. Jeg kunne naturligvis sagt at jeg forakter Carl Frode Tillers nevrotiske mistenkeliggjøring, eller Kjartan Fløgstad politiske hjemlengsel. Jeg kunne sagt at jeg forakter Lars Saabye Christensens narsissistiske empati, Dag Solstads episke tæringssjuke eller Karl Ove Knausgårds vedvarende offerrolle. (Han må være den eneste forfatter i historien som kan få sin unge kåtskap for en enda yngre jente til å fremstå som et overgrep mot ham selv.)
I det minste kunne jeg sagt at jeg forakter beundringen for Hamsun, min egen inkludert. I tillegg til å være en «utmerket bølle», som Boasson påpeker med den type stolthet mannlige akademikere får for sine studieobjekter, var han en selvoppslukt hustyrann som endte isolert i sitt gods. Hans hensynsløshet og egoisme utenfor bøkene tillot ham å spille bort pengene til sin første kone og legge seg sjuk med nerver når verden gikk ham imot. Han var kort sagt en markskrikersk feiging. Som ved starten gikk han også ved slutten av sin karriere til angrep på «en hel virkelighetsoppfatning og et samfunnssystem», som er ordene Boasson bruker. Denne gangen forbannet han ikke Ibsens skuespill. I stedet løftet han Adolf Hitler frem som en kriger for menneskeheten. Krigerens sørgelige skjebne var ifølge dikteren kun å leve i en tid av den «eksempelløseste Raahet». Boasson har rett. Dette er sannelig «noe».
Jeg kunne naturligvis sagt at jeg forakter Carl Frode Tillers nevrotiske mistenkeliggjøring, eller Kjartan Fløgstad politiske hjemlengsel.
Sannheten er at jeg kan finne det i meg å forakte nær sagt alt ved den menneskelige tilstand, hver fiber fengslet i tyngdelov. Det er nettopp derfor jeg strever med å fylle stadig tomme sider med det bevaringsverdige ved mennesket, noe som løfter oss opp fra vår sørgelige lovmessighet og gjør livet verdt å leve. Det siste har mange uttrykk. Ett av dem opplevde jeg for åtte år siden, da jeg sto i en sirkel av barn ved en av Leger Uten Grensers behandlingsklinikker i Zimbabwe.
Bakken var tørr og hard som buken på et stort dyr, og jeg sto i denne sirkelen, holdt hendene deres og sang «ingen er så trygg i fare som guds lille barneskare». Fordi det er den vakreste sangen jeg kjenner, fordi noen sang den til meg da jeg også var et lite barn. Min egen sangstemme gjorde meg ubekvem, så jeg hadde bedt dem om å lukke øynene. Alle sammen gjorde det, bortsett fra en, Godwind. Jeg holdt blikket hans mens jeg sang på dette for ham uforståelige språket. Det var ikke et vakkert øyeblikk, det var heller ikke noe vondt i det, det var bare et øyeblikk jeg trodde jeg ville huske så lenge jeg levde, at noe betydningsfullt fantes her mellom oss, men som jeg hadde glemt helt til jeg begynte å skrive denne setningen.
På gode dager tenker jeg stort om min egen skriving. At jeg gjennom bøkene forsøker å gjøre disse små dryppene av menneskelig kontakt evige. Gi opplevelsen av sameksistens et språk og en form. Jeg er imidlertid klar over at dette er et direkte egoistisk prosjekt. Påbegynt på vegne av mine geners overlevelse. For om alle andres historie betyr noe, gjør min også det.
På dårlige dager er det ikke slik. Da er kunsten bare et subsidiært maktspråk. Den er der for å avgjøre skyld eller ansvar, rett eller galt, fint eller stygt, og den evner ikke å utvise dette radikale menneskelige hensynet. Ikke hensynet om ikke å såre noen, det kan vi aldri beskytte oss mot, og bør det heller ikke. Men hensynet det er å gjøre alle menneskers historier like verdifulle. For om ingen av våre historier egentlig betyr noe, slik det litterære Norge stadig oftere får meg til å føle, handler det bare om å gjøre sin stemme hørt.
Vel, fuck det.
Insisteringen på at alles historier er verdifulle er da også årsaken til at jeg fremhever viktigheten av å tåle å stå i konflikter og uenigheter. Jeg skal ikke være håpefull på andres vegne, men i stedet for å lete etter knagger til sin egen forskning, burde Boasson heller klare å lese det «noe» som faktisk finnes i essayet mitt. Eksemplene jeg nevner er ikke tilfeldige. Jeg synes altså ikke krangling eller fornærmelser er viktige i seg selv, selv om de naturligvis kan være morsomme. Men jeg tror ideen om at vi alle kan bli enige gjennom høflig dialog er menneskelig falsk og dypest sett autoritær. Likevel er det den som preger min generasjon forfattere. Og det er ingen som ser ut til å bry seg med det.
Vel, fuck det også.