«Du betyr noe fordi du er du og du betyr noe helt inntil det siste øyeblikket av dit liv. Vi vil gjøre alt vi kan, ikke bare for å hjelpe deg til å dø fredelig, men også leve helt frem til du dør».
Ordene tilhører den britiske sykepleieren, legen og sosialarbeideren Dame Cicely Saunders (1918–2005), kjent som hospicebevegelsens grunnlegger. Livets natur er at døden på et tidspunkt vil komme, det kan vi ikke endre på.
Temaet aktiv dødshjelp har endret seg betraktelig de siste årene, med økende offentlig interesse og medieoppmerksomhet. Både Jan Grue og Ole Martin Moen har mange relevante argumenter i Morgenbladet 21. oktober om selvbestemmelse, verdighet, livskvalitet og uutholdelige lidelser. Hvordan kan vi sørge for at alvorlig syke og døende får bistand til å beholde kontroll, verdighet og livskvalitet – uten uutholdelige lidelser?
I Oregon USA ble «Død med verdighet»-loven vedtatt i 1997. Den gir alvorlig syke muligheten til å ta dødelige doser av legemidler forskrevet av legen sin. 18 år med erfaringsdata fra Oregon viser at smertelindring i seg selv ikke er en sentral driver for pasientens ønske om legeassistert død. Hovedmotivet er kontroll over omstendighetene rundt dødsfallet, samt et ønske om å dø hjemme.
Å bevare sin identitet er viktig når man er alvorlig syk.
Har alvorlig syke og døende pasienter muligheten til å ta et reelt valg om hvor de ønsker å tilbringe den siste tiden av livet? Har vi oversett palliativ omsorg som et svar til lidelser? Kan vi være villig til å utforske andre alternativer som å gi pasienter muligheten til å velge? Vi vet at tidlig integrering av palliativ tilnærming i en sykdomsprosess forsterker livskvaliteten og reduserer symptomsbyrden.
Det er et kjent faktum at mange med alvorlig sykdom ikke opplever døden der de helst ønsker. Flere studier har vist at alvorlige syke og døende ønsker å få hjelp i hjemmet fremfor på sykehus. I Norge dør 14 prosent i eget hjem, langt færre enn i andre europeiske land. I Oslo kun 7 prosent. Samtidig gir undersøkelser indikasjoner på at mer enn halvparten av befolkningen kunne tenke seg å dø i eget hjem, hvis forholdene var lagt til rette for det.
Fransiskushjelpens hjemmehospice har i snart 40 år gitt Oslos befolkning muligheten til å dø i eget hjem, under trygge forhold. De fleste opplever hjemmet som den beste ramme for privatliv, integritet, intimitet og normalitet. Å bevare sin identitet er viktig når man er alvorlig syk. Hjemmet bidrar til å beholde identiteten og fremme verdigheten.
Det krever innlevelse og kommunikasjonsferdigheter å møte sorg og angst, bekymringer, tro, håp og tvil. Å være fullt og helt til stede i situasjonen med empati, tålmodighet, åpenhet, oppmerksomhet, tydelighet, trygghet og ro. Vi må tåle å stå i pasientens dype emosjonelle konflikter, der de er fanget mellom lengsel etter å leve og lengselen etter å dø i fred.
Samtidig kan samtaler erstatte usikkerhet med sikkerhet, håpløshet med tro, og fortvilelse med myndiggjøring. «Det betyr ikke meget hvordan man er født, men det har uendelig meget å si hvordan man dør.» (Søren Kierkegaard).
Karen M. Riddervold er onkologisk sykepleier, atten år i Fransiskushjelpen.