Jeg leste essayet «Kongens ja og nei» av Søren Birkvad i forrige ukes Morgenbladet med stor interesse. Likevel er jeg kritisk til Birkvads kobling mellom «Kongens nei» anno 1940 og Kong Haralds «ja» under hagefesten for kongeparets 25-årsjubileum 1. september 2016. Der Birkvad mener det er konflikt mellom ordene til de to kongene, mener jeg det er kontinuitet.
Birkvad etterlyser «historisk bevissthet og naturlig selvtillit» i et forsvar av Norges mentale grenser. Men historisk bevissthet handler ikke om å bekrefte naturgitte antagelser om oss selv og verden rundt oss. Historikeren Reinhard Kosselleck har påpekt at historiseringens mest fornemme oppgave er fremmedgjørende: den gir innsikt i at fenomener betyr forskjellige ting i forskjellige historiske kontekster. Også det norske.
Jeg savner dette «fremmedgjørende» perspektivet i Birkvads essay. I stedet for å spille de to ut mot hverandre, kan Harald sin tale tolkes som en aktualisering av Haakons symbolske handling. Datidens og nåtidens kontekst tatt i betraktning, fremstår Haralds ja nettopp som et tidsriktig nei. Et nei til den ekskluderende nasjonalismen vi ser blomstre både utenfor Norge og her hjemme.
Hvordan kan Birkvad og jeg komme frem til så motsatte tolkninger? La meg begynne med essayets første setning: «Før man kan vite noe om det fremmede, må man vite noe om seg selv.» Her fremstår selvet og det fremmede som to faste, udiskutable størrelser. Filosofer som Emanuel Levinas støtter et annet syn: det egne blir til i møte med og gjennom den andre – begge konstitueres i samme bevegelse. «Jeg» og «den andre» er dynamiske størrelser som befinner seg i et gjensidig avhengighetsforhold.
Jeg er enig med Birkvad når han sier at det er viktig «å gå i dybden med de fremmede ved å gå i dybden på seg selv». Men for meg betyr det å utforske hva det fremmede er for meg og om den antatte fremmedheten er så absolutt som den syns. Som tysk innvandrer i Norge kan jeg tolke «det norske» som inderlig nært og en del av meg selv i det ene øyeblikket, og i det neste øyeblikket oppleve at jeg ikke skjønner kodene jeg har mistet enda en gang. Men i denne forhandlingen om min egen tilhørighet blir jeg ikke møtt med forhåndsdefinerte krav jeg aldri kan møte. Jeg føler jeg kan være en del av samfunnskontrakten som den jeg er. En privilegert posisjon.
Hva må til for å skape det sosiale og symbolske «limet» som holder et samfunn sammen?
Men hva må til for å skape det sosiale og symbolske «limet» som holder et samfunn sammen? Vi kan skille mellom to motsatte tilnærminger, «tjukk identitet» og «tynn identitet»: på den ene siden en ide om at mennesker må ha veldig mye til felles for å utvikle en robust fellesskapsfølelse: språk, kultur, tradisjoner, skikker – og gjerne blodsbånd.
På den andre siden finner vi felleskapsforestillinger basert på «tynn identitet» som forutsetter lite felles identitetstrekk, delte tradisjoner eller livstil. Limet består i å kunne forenes omkring noen grunnleggende prinsipper for hvordan samfunnets «felles anliggender» skal ordnes, for eksempel demokrati og rettsstat. Jürgen Habermas’ begrep «grunnlovspatriotisme» (Verfassungspatriotismus) er basert på tynn identitet. Habermas er ikke så naiv at han mener alle konfliktlinjer i et samfunn blir borte når vi bare enes om prinsippene for hvordan konfliktene skal håndteres. Men ingen blir på forhånd utdefinert fordi hun/han er den hun/han er.
Det er nøyaktig dette jeg leser ut av Haralds ord om at «Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.» Det er ikke slik at hver av oss må tro på alt og ingenting. Men det er et løfte om at et reelt medborgerskap ikke begrenses av din religion, seksuelle legning eller etnisitet. Dette er ikke ensbetydende med at alt går i oppløsning eller «spriker i alle retninger», som Birkvad konstaterer. Tvert imot er det et klart nei til mer truende tendenser i vår samtid.
I Europa i dag ser vi en aggressiv og ekskluderende nasjonalisme på fremmarsj. I Ungarn kjøres det en knallhard statlig propaganda om at den etnisk og religiøs homogene nasjonen trues i form av innvandring og – verst av alt: muslimsk innvandring. I Polen ser vi statlige kampanjer mot homofili og et forsøkt totalforbud for abort. Ekskludering av de fremmede og et jerngrep om seksualiteten til «de egne» går hånd i hånd når nasjonale renhetsforestillinger blir poltikk. På bakgrunn av disse tendensene vil jeg argumentere for at Haralds ja kvalifiserer som et nei, et nei som er like grensesettende som Haakons nei i 1940 og like mye et forsvar for «det norske».
Claudia Lenz er førsteamanuensis ved Det Teologiske Menighetsfakultetet og Seniorforsker II ved HL-senteret.