Alt er ifølge teatersjef Hanne Tømta (Morgenbladet 21. oktober) fint i orden i forhold til Nationaltheatrets deltakelse i teaterprosjektet «Terrorisms» – i samarbeid med det brand Israel definerte og statsregulerte Israelske Habimateatret. Det eneste problemet er, fortsatt ifølge Tømta, at det finnes noen uredelige norske kunstnere som ikke er enige.
Dessuten følger Nationaltheatret bare det norske regjeringpartiets føringer i disse spørsmålene. Og når ble dette et «humanistisk» ideal? (Tømtas smått klebrige egendefinisjon – og motsats til all uredelighet) Når? Vi har ikke kunst for å drive norsk utenrikspolitikk. Det er mulig Tømta mener det. Men da tar hun feil.
Marius von der Fehr og Pia Maria Roll har laget en kostelig og subtil video hvor Nationaltheatret tilsynelatende ber om unnskyldning for dette samarbeidet. Ikke ett eneste oppegående menneske kan for øvrig falle på å tro at det er Nationaltheatret som står bak videoen («fra dypet av vårt middelklassehjerte, Hanne Tømta skal gi halvparten av lønnen sin til palestinske scenekunstnere» og så videre – alt med sentimental og pompøs musikk som akkopagnement). Og skulle de kunne tro det – så råder det et kitschbefengt og useriøst bilde av vårt Nationaltheater som ingen kan være bekjent av. Videoen ble vist under en festival for «virkelighetsnært» teater på Nationaltheatret. Og virkeligheten kan, som bekjent, være problematisk for noen. Kanskje særlig for «humanister».
Derfor stiller man heller ikke til debatt i Norges viktigste debattprogram. Fordi «kritikken er urimelig og feilaktig». Hvilken kritikk fra von der Fehr og Roll er urimelig og feilaktig? Det er blant annet derfor man har debattprogrammer i rikskringkastingen: slik at de som sitter med betydelig makt på vegne av fellesskapet må dokumentere og underbygge sine påstander. Slik er det nok ikke i Israel. Men i Norge bør det være slik.
Virkeligheten kan, som bekjent, være problematisk for noen. Kanskje særlig for «humanister».
Nationaltheatetret har ifølge Tømta kun agert i god humanistisk tradisjon. Å ja? Et Israelsk teater skaffer seg av en eller annen åpenbart pussig grunn lederskapet i en europeisk teaterunion for å skape prosjekter om «terrorisme» hvor prosjektdeltakerne skal kurses av Israelsk etterretningstjeneste (Shin Bet), og det Israelske tekstbidraget handler om en palestinsk selvmordsbomber? Et prosjekt som en rekke ledende teatre i Europa trekker seg fra eller ikke ønsker å delta i, unntatt teatre fra Serbia, Tyskland, Frankrike, Norge, ja, også Israel da. Mennesker med et minimum av kunnskap om europeisk etterkrigshistorie kan jo meditere lenge over akkurat denne sammensetningen av land, i denne sammenhengen.
Det alvorlige i denne saken er ikke noen norske kunstneres «uredelighet» (fordi de ifølge Tømta ikke viste videoen sin til Nationaltheatret før den ble presentert – og hvorfor i noen grad av humanistisk forstand skulle de det eller ikke har tilstrekkelig tiltro til «takhøyden» på det samme «humanistiske» Nationaltheatret). Det alvorlige er primært terrorism-prosjektets orientering, ulike koblinger og samarbeidspartnere, dets fravær av opposisjonelle eller palestinske stemmer (fortell oss noe om hvordan dette ble adressert, Tømta, gjerne på radio), og dets åpenbare kolonialistiske siktemål. Fortell oss, på radio, hvorfor Nationaltheatret har meldt seg ut av denne europeiske teaterunionen? Dette, blant mye annet, vedkommer oss.
Men betraktelig mye verre er det når de på Nationaltheatret inviterte kunstnere presenterer noe som offisielle israelske myndigheter med full kraft stempler som nazistisk virksomhet (noe som dessverre bare er som det pleier fra de kanter) – og hverken Nationaltheatret, deres Israelske samarbeidsteater (ytringsfrihetsforkjemperne!) eller norsk utenriksdepartement – tar til motmæle. Snakk om «humanistisk potensial». «Kulturell utveksling»? Humanistisk potensial?
Alt dette, Tømta, er det din plikt å debattere på norsk rikskringkasting. Hvis ikke kan man jo reise spørsmål knyttet til dine motiver, din etterrettelighet og din redelighet. Forsøkene på å slippe unna denne kvasi-humanistiske feiltenkningen gjennom å stemple fremstående norske scenekunstnere som uredelige finner jeg kun et passende ord for: ekkelt.
Denne saken er først og fremst en trist sak for de daglig pågående palestinske offer for Israelsk ekspansjons- og okkupasjonspolitikk. Men det er også en trist sak for vårt hjemlige kulturliv.
Før øvrig er Pia Maria Roll av de aller mest redelige personene jeg vet om i norsk scenekunst. Og jeg kjenner veldig, veldig mange.
PS. En annen gang skriver jeg gjerne mer om hvordan en rekke av «fagforeningene på Nationaltheatret», ifølge helt sentralt plasserte medarbeidere i de samme fagforeningene, snudde i spørsmålet om «terrorisms-prosjektet» fordi tv-fjeset Sidsel Wold ble innkalt for å fortelle at, nei, Habima, de burde man ikke boikotte. Hva skulle hun ellers ha sagt, og samtidig kunnet fortsette å jobbe som hun gjør i Midt-Østen?
Kai Johnsen er regissør og professor ved Teaterhøgskolen.