I ukas Morgenbladet gjør Ørjasæter seg til talsperson for søsken av utviklingshemmede og hevder at det å ha utviklingshemmede boende hjemme «er et brutalt overgrep mot disse barnas søsken». Det er en forferdelig påstand. At Ørjasæter beskriver sin egen opplevelse av å ha vokst opp med en utviklingshemmet bror, og at det kommer fram at det kan være veldig tøft, er fint. Jeg betviler ikke Ørjasæters opplevelser, og det finnes sikkert flere med lignende erfaringer, men at hun hevder å snakke på vegne av alle, fordi vi andre, vi er så lojale at vi ikke tør å si noe, og at hun sprer løgnaktige påstander om en befolkningsgruppe som mange ikke vet så mye om, er et grovt overtramp.
Jeg opplevde aldri å bli tilsidesatt og ignorert som barn selv om broren min er utviklingshemmet. Tvert imot, så gjorde min bror at familien min utviklet enda sterkere bånd oss i mellom, og jeg har et nært og godt forhold til min bror.
Det å ha funksjonshemmede søsken oppleves forskjellig fordi alle søsken- og familieforhold både med og uten utviklingshemmede er forskjellige. Det er utgitt flere bøker av foreldre og søsken av utviklingshemmede hvor de skriver om hvordan det å ha et utviklingshemmet familiemedlem har beriket livet deres. Noe forskning på søsken av utviklingshemmede viser til negative erfaringer. Annen forskning viser til at søsken utvikler positive kvaliteter (som høyere grad av empati og toleranse), og noe av den nyeste forskningen i Norge viser at det ikke er noen forskjell mellom de med og uten utviklingshemmede søsken. De negative funnene minner oss på at vi ikke må glemme funksjonsfriske søskens behov, og de positive funnene viser at det å ha et utviklingshemmet søsken kan gjøres til noe svært positivt under de riktige omstendighetene.
Ørjasæter forsøker å tegne et bilde av alle utviklingshemmede som farlige.
I stedet for å nøye seg med å beskrive sin bror forsøker Ørjasæter å tegne et bilde av alle utviklingshemmede som farlige. Hun referer til en undersøkelse som viser at 6 av 10 ungdommer som har begått seksuelle overgrep mot andre barn, har «kognitive forstyrrelser» og påstår at det er en vakker omskrivning av utviklingshemning. Det er tull. Utviklingshemming er en medfødt tilstand. Kognitive forstyrrelser kan alle få av ulike årsaker – blant annet som følge av sykdom og rusmisbruk. Hvorvidt utviklingshemmede begår flere seksuallovbrudd enn befolkningen for øvrig er det ifølge en ny NOU vanskelig å si noe sikkert om. Det man derimot vet er at utviklingshemmede har en større risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep.
Dette finner ikke Ørjasæter det verdt å nevne. I stedet nører hun opp under en myte om at utviklingshemmede har en sterkere seksualdrift enn andre. Nok en påstand uten belegg i fakta, ifølge Legeforeningen. Her er det ingen forskjell på utviklingshemmede og folk flest. Å betegne minoritetsgrupper som seksuelle avvikere er imidlertid en velkjent undertrykkingstaktikk.
Det er vondt å høre om Ørjasæters personlige opplevelser. Det er imidlertid verdt å nevne at levekårene til utviklingshemmede og hjelpetilbudet til deres familier er langt bedre i dag enn da Ørjasæter vokste opp.
På vegne av meg selv kan jeg si at min storebror med Downs syndrom har vært en stor styrke i livet mitt. Han har på en positiv måte bidratt til den personen jeg er i dag. Det kan aldri Ørjasæter eller noen andre ta fra meg.
Kjersti Skarstad er doktorgradsstipendiat med utviklingshemmet bror.