Morten Horn og Morten Magelssen setter seg selv på sin legepidestall i et innlegg i Morgenbladet 4. november og sier at dette er en krevende debatt – dels fordi den forutsetter kjennskap til viktige medisinske premisser. Men også fordi den stiller vidt forskjellige menneskesyn opp mot hverandre. Jeg er enig i alt dette, men dette handler også om politikk og lovendring.
Foreningen Retten til en verdig død arbeider for at loven endres slik at uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen, med store lidelser og/eller hjelpeløshet, skal kunne få bistand til å avslutte livet dersom de utvetydig ønsker det og kontrollkriterier er ivaretatt. Vi ønsker altså ingen generell rett til at livet skal avsluttes med en giftsprøyte som ressurssparende tiltak.
Mellom 70 til 80 prosent av befolkningen, ifølge flere meningsundersøkelser – også en meningsmåling som Magelssen har ansvaret for – er for dødshjelp i en gitt situasjon. Men stortingspartiene er i beste fall likegyldige eller ikke særlig opptatt av spørsmålet. Bare Fremskrittspartiet er for, men partiet vil ikke fronte sitt standpunkt. Andre hevder at dette er en viktig sak, men det kan være vanskelig å få gjennomslag fordi politikere som ytrer seg for retten til sjølvbestemt død, blir politisk døde selv.
Politikere som ytrer seg for retten til sjølvbestemt død, blir politisk døde selv.
Derfor er det fortsatt slik at politikerne vil at nordmenns medborgerlige plikt er å lide maksimalt til «the bitter end»! En slik holdning blant våre politikere er merkelig siden de fleste partiene nå står bak retten til fri abort. Siden 1978 har kvinner i Norge selv kunnet bestemme om de vil avbryte svangerskapet i løpet av de 12 første ukene. Abort ble tillatt i Norge i 1964. Gravide kvinner kunne da søke en nemnd om å få gjennomført abort. En undersøkelse fra 1973 viste at andelen kvinner som fikk innvilget abort, økte fra 73 prosent i 1965 til 85 prosent i 1971. Men den samme undersøkelsen viste også at nærmere halvparten av ugifte kvinner i Oslo som hadde fått avslag om abort, fikk den utført illegalt. Mange gjorde som mange svensker, og valgte å reise til Polen for å ta abort. I dag er det er det en selvfølge at helsevesenet hjelper den som vil avbryte en graviditet, og ingen behøver å utsette seg for illegal abort, ingen trenger å reise utenlands. Og ingen trenger å eksperimentere strikkepinner eller andre lyssky metoder. På dette området respekterer vi menneskets rett til å bestemme over sin egen kropp.
Men om det ikke er livet, men døden som vokser i din kropp, gjelder andre regler. Et eksempel finner vi i en debattartikkel av filosofiprofessorene Wayne Sumner og Torbjörn Tännsjö i en artikkel i Dagens Næringsliv 9. januar 2013. De beskriver situasjonen for en 53-årig kvinne, Monika, med en langt framskreden bukhinnekreft. Hun lå på hospits med uutholdelige smerter, og både hun selv og hennes famille ønsket at hun skulle få mulighet til å avslutte sitt liv og slippe de siste ukenes lidelser. Men i dagens Sverige, som i Norge, der valgfriheten er total når det gjelder det meste, eksisterer ikke den muligheten. Svenskene kan, som vi nordmenn velge å avstå fra videre behandling og langsomt sulte ihjel, men vi kan ikke få hjelp til å avslutte livet under anstendige former når vi selv vil.
I dag er motstanden mot abort og reiser til utlandet for å avbryte svangerskapet et passert stadium, men dødssyke nordmenn som vil slippe den siste plagsomme tiden, tvinges fortsatt til å reise til Sveits (om de har råd). Avisene har i den senere tid skrevet om flere nordmenn som har valgt å reise til Sveits for å få hjelp. Mange av dem var såpass friske at de kunne levd lenger, men de vet hva som venter dem når det nærmer seg slutten med uutholdelige smerter og andre lidelser. Derfor velger de å reise mens de ennå kan, en reise de ikke hadde trengt å foreta seg om Norge ikke hadde vegret seg å gi sine innbyggere retten til å slippe unna den siste meningsløse lidelsen.
Jeg kan forstå motstanden mot dødshjelp av den typen som krever at en lege eller annen person aktivt utfører den dødende handlingen. Jeg respekterer dem som ikke ser dette som et alternativ for egen del, men jeg kan ikke se noen anledning til la dem råde over andre menneskers liv og død. Det fører til en umenneskelig og lei behandling av mennesker som allerede lider mer enn nok, og forgifter ikke bare den siste tiden i livet uten de måneder eller år som kunne ha vært relativt anstendige til tross for sykdommen.
Fire land i Europa, fem amerikanske stater og Canada tillater ulike former for frivillig selvbestemt dødshjelp i en terminalfase. Oregonmodellen gir uhelbredelige syke mennesker rett til å få dødbringende medisiner slik at de selv kan avslutte sine liv på en smertefri og verdig måte. Det dreier seg derfor ikke om giftsprøyte for å drepe, det handler om å hjelpe uhelbredelig syke i en terminalfase å slippe lidelser når de selv ber om det.
Det viktigste resultatet av en slik lov er at den gir sinnsro også til alle som aldri kommer til å benytte seg av den fordi man vet at den eksisterer og gir muligheter til å få hjelp.
Det er denne sinnsroen som våre uinteresserte politikere og standhaftige Horn og Magelssen nekter oss!
Ole Peder Kjeldstadli er leder for Foreningen Retten til en verdig død.