---
Forskningsformidling
---
Ståle Wig og Henrik Svensen tegner et heller dystert bilde av forskningsformidlingen ved universitetene i Nytt Norsk Tidsskrift nummer 3/2016. Jeg kjenner meg ikke igjen. Det er nok å lese dagens oppslag i aviser og etermedier for å se eksellent formidling fra Norges universiteter og høyskoler. UiOs forskere siteres hyppig i mediene (47 treff i snitt per dag i mediene første kvartal 2015) og er etterspurte kommentatorer innenfor vitenskap, politikk og kultur. Og formidling skjer ikke bare i mediene.
Ved utgangen av 2015 hadde UiO-forskere skrevet over 2500 artikler til Store norske leksikon – en åpen nettressurs. På en typisk dag blir det lest cirka 250 000 artikler på dette nettstedet. Et annet nettsted for eksellent formidling er Norgeshistorie.no, utviklet ved Institutt for arkeologi, konservering og historie. Denne nettressursen retter seg spesielt mot elever i den videregående skolen. Mitt poeng er at formidling skjer over en stor faglig bredde og gjennom mange kanaler, og den er slett ikke «enveis», slik Wig og Svensen later til å tro.
For Wig og Svensen etterlater inntrykket av at jeg som UiOs rektor holder fast på ideen om at vår formidling er enveis kommunikasjon fra et elfenbenstårn. De skriver i Nytt Norsk Tidsskrift: «Det underliggende bildet er av akademia som et urokkelig fyrtårn: Dørene til universitetet blir åpnet, og kunnskapens lys lommer ut i mørket. UiO-rektor Ole Petter Ottersen omtaler formidling som vårt samfunnsoppdrag, og vil bruke det for å ‘forebygge kriser skapt av desinformasjon og ekkokamre’ (Ottersen 2013)».
Sitatet er korrekt, men jeg kan ikke tas til inntekt for bildet av akademia som et «urokkelig fyrtårn». Tvert imot: Jeg har flere ganger påpekt at universitetene må være i en toveis kommunikasjon med samfunnet rundt. I en blogg om dette temaet, 8. november 2015, skriver jeg: «De fire samfunnsoppdragene som påhviler et universitet, er gjensidig befruktende og berikende. Kanskje var det tidligere slik at formidling kunne oppfattes som en isolert aktivitet, på siden av de øvrige. I dagens samfunn av høyt utdannede mennesker er det annerledes. Det som før var formidling, er blitt til en vitenutveksling mellom mennesker med forskjellig ekspertise. Som formidlere er vi ikke lenger på en pidestall, men blant mennesker med en erfaringsbakgrunn som utfyller vår egen.» Jeg ser moderne formidling som en utveksling av kunnskap som også forskerne drar nytte av.
En sentral og lovbestemt oppgave for våre universiteter er å bidra til meningsdannelsen i det offentlige rom og til opprettholdelsen av den opplyste debattarena. Dette er jo er selve forutsetningen for et levende demokrati. Denne oppgaven tar vi på alvor, og det er med formidling som med alt annet. Man må begynne tidlig for å bli god. Så her støtter jeg Wig og Svensen fullt ut. Formidling må bygges inn i grunnutdanningen, i forskerutdanningen og i forskningslederkursene.
Emnet Formidling og vitenskapsjournalistikk, som artikkelforfatterne bidrar til, er et godt tiltak. Et annet er emnet Historieformidling ved Det humanistiske fakultet. Nylig fikk UiO betydelige ressurser til å fremme «klart språk» i juristutdanningen. Og universitetsstyret har bestemt at vi skal koordinere våre samlede lærings- og utdanningsressurser på en bedre måte. Skrivetrening og formidling er viktige komponenter i en slik felles ressurs.
Å formidle i et «klart språk» er en utfordring, men den største utfordringen er å sørge for en åpen tilgang til kunnskap. Maktkampen om kunnskap skjer ikke internt i institusjonene mellom forskere og rådgivere, men mellom store, internasjonale forlag på en side og forskerne og samfunnet på den andre. Det er noe fundamentalt galt i at offentlig finansiert forskning lukkes bak betalingsmurer. Og om vi løfter blikket fra vår egen dam er et enda større problem de ulikhetene vi ser globalt når det gjelder tilgang til kunnskap. Det er her den store jobben må gjøres for å sikre at kunnskap blir et reelt fellesgode, og at kunnskapsutvekslingen inkluderer flere enn de som ligner mest på oss selv.
Ole Petter Ottersen er rektor ved Universitetet i Oslo.