I Morgenbladet 25. november svarer rektor ved i Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, på deler av vår kritikk av universitets- og høyskolesektoren.
Vi mener formidling, journalistikk og PR har blitt sauset sammen de siste årene. Formidling har vokst frem som et verktøy for å rekruttere studenter og fremme merkevare og synlighet, fremfor å styrke demokratiet, forskningen og utdanningen. Utstrakt bruk av kommunikasjonsrådgivere er et symptom på en slik utvikling. Vi foreslår en mer grunnleggende tilnærming til formidling, blant annet ved å gjøre formidling til en fast del av undervisningen for studenter. En mulig løsning ved UiO er å samle ressurser på tvers av fakultetene, og tilby en kursportefølje som inkluderer alt fra podcaster og infografikk til tradisjonell skrivetrening. Et slikt tilbud vil dessuten styrke norsk som fag- og undervisningsspråk.
Ottersen kjenner seg ikke igjen i vår kritikk, og trekker frem fire punkter: 1) Formidlingen fra UiO er allerede omfattende og «eksellent». 2) UiO er allerede «på god vei» mot å bygge formidlingstrening inn i grunnutdanningen. 3) Begrepet «formidling» er utdatert og bør erstattes av «kunnskapsutveksling». 4) Den virkelige maktkampen foregår globalt og handler om fri tilgang på fagartikler. Det siste spørsmålet, om skjev tilgang på kunnskap i verden, er viktig, men hører til en litt annen debatt.
Fremfor å bytte ut begreper, ønsker vi tiltak som monner.
Det er riktig at formidlingen fra UiO og akademia er omfattende. Likevel viser undersøkelser at flertallet av de faglig ansatte formidler lite eller ingenting. Trolig fordi de ansatte ikke har opplæring i formidling, samt at det ikke finnes insentiver for slikt. Selv om antall medieoppslag er viktig for ledelsen ved UiO, bør vi se på hvordan vi kan få med flere av de ansatte, og tilby relevante kurs til studentene.
Ottersen påpeker at UiO allerede er «på god vei» mot å tilrettelegge for å utdanne gode formidlere. Kursene han trekker frem som eksempler, ved MN-fakultetet og på historie, utdanner rundt 60 studenter i året. Det er nærliggende å spørre hva som er planen for de resterende 27 000 studentene.
Ottersen mener det vil «virke motiverende på våre forskere» å kalle formidling for «kunnskapsutveksling» (NNT, 04/16). Vi tror ikke det holder. Fremfor å bytte ut begreper, ønsker vi tiltak som monner. Vi vil gjøre noe med selve utgangspunktet: de generasjoner av akademikere som blir eksperter på å snevre inn det språklige fellesskapet. Vi vil lære alle studenter å bli forstått av andre enn sine fagfeller. Og vi vil at forskere skal lære seg hverdagens språk – ikke bare som en gest til publikum, men for å bekjempe tåkeprat og svak forskning. For å oppnå det trenger vi også praktiske og økonomiske ordninger som kan gi forskere reelle muligheter – og reell motivasjon – til å drive med formidling.
Henrik H. Svensen og Ståle Wig Forsker og PhD-stipendiat, begge ved UiO.