Min artikkel i Morgenbladet 9. desember om at «Vi lever av å dekke andres behov», har tydeligvis provosert Ola Innset og Sigurd Hverven, som mener jeg oppfører meg som en «markedsmisjonær» (23. desember).
Og jeg skal innrømme det: Jeg tror markedsøkonomien er en ganske god oppfinnelse, og at den fortsatt er det beste økonomiske systemet vi kjenner.
Jeg mener ikke, slik Innset og Hverven påstår, at «profittmotivet er drivkraften bak praktisk talt alt som er bra i menneskehetens historie». Jeg vet om veldig mye som er bra, og som ikke har noe med hverken staten eller markedet å gjøre. Men jeg syns ikke de treffer så godt når de bruker velferdsstaten som eksempel. De har riktig nok rett i at den ikke kom til fordi noen trodde de kunne tjene penger på den. Men den ble i høy grad mulig fordi noen tjente penger på noe annet. Den moderne handelskapitalismen ledet til en enorm velstandsvekst, som har gjort det mulig å finansiere velferdsstaten.
Innset og Hvervens problematisering av begrepet «behov» kan være filosofisk interessant, men ikke så veldig nyttig. Selvsagt har de rett i at vi i et så velstående samfunn som vårt, kjøper og ønsker oss en hel masse ting vi ikke egentlig har behov for. Men problemet oppstår når de skal operasjonalisere denne innsikten, for hvem skal bestemme hva vi har behov for? Forestiller de seg en ny form for planøkonomi, der staten bestemmer hva vi har behov for?
Hvilket annet økonomisk system kunne fungert bedre?
Innset og Hverven mener at det ikke er åpenbart at man skal kunne tjene penger på det de omtaler som «grunnleggende behov». Men igjen må jeg da spørre: Hvem skal definere hva som er et grunnleggende behov? Skal det være forbudt å tjene penger på å selge mat, produsere klær, bygge en bolig eller utgi aviser som gjør det mulig å bruke ytringsfriheten vår? Jeg syns ikke det.
Et avgjørende skille mellom Innset/Hverven og meg kommer frem på slutten av deres innlegg: De mener at penger som går til profitt, er en bortkastet «ekstrakostnad» som alternativt kunne vært brukt til å produsere mer. Det betyr at de, grunnleggende sett, ikke tror at markedsøkonomi og konkurranse bidrar til innovasjon og mest mulig effektiv ressursbruk, og dermed avviser de hele ideen bak dette økonomiske systemet. Så da blir jo spørsmålet hvilket alternativ de har. Hvilket annet økonomisk system kunne fungert bedre?
Markedsøkonomien fungerer selvsagt ikke perfekt, og den kan ikke brukes til alt. Det finnes både styringssvikt og markedssvikt som må korrigeres, og markedet sikrer ikke den fordelingen vi mener er rettferdig. Men det er nettopp den velstanden markedet skaper, som gjør det mulig å finansiere en omfattende velferdsstat og skattefinansiert tilgang til utdanning og helse for alle. Etter min mening er dette noe av kjernen i den nordiske modellens suksess: Kombinasjonen av en fri og velfungerende markedsøkonomi, rettsstaten, en god velferdsstat og et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet.
Ola Innset har bakgrunn fra Rødt. Det er nå det eneste partiet som ikke fullt ut har anerkjent markedsøkonomien som det beste økonomiske systemet vi kjenner. Men det er fortsatt veldig uklart hva Innsets og Rødts alternativ er, bortsett fra symbolpolitiske utfall mot noen av dem som tilbyr omsorgstjenester i Oslo.
Kristin Clemet er leder i Civita.