Begrepet «skadepotensial» har blitt sentralt i debatten rundt en av Norges kritisk truede arter. Men det er ikke skadepotensialet mot den truede arten det dreier seg om. Det er artens skadepotensial mot oss mennesker. Det handler om skaden ulvene gjør på næringsinteresser innen kjøttproduksjon – og ulvens naturlige predasjon på elg som et «skadepotensial» på rekreasjonsjakten. Men feilfremstillingen av maktforholdet mellom over 5 millioner mennesker og 70 ulver her i landet er bare toppen av det smeltende isfjellet.
Vi mennesker bruker ord for å sette våre handlinger i bedre lys. Når ulven sies å ha et «skadepotensial» ved sin blotte eksistens, blir vår forfølgelse av den med ett noe positivt. Men vi lurer bare oss selv. Ulvedebatten har tatt oss tilbake til en tid hvor naturen og dens øvrige innbyggere er fiender som skal nedkjempes. Vi er tilbake i tankegangen der dyr ble delt opp i «nyttedyr» og «skadedyr» – og sistnevnte ikke hadde livets rett. Det er som om kunnskapen om vår egen påvirkning på naturen gjennom dominans over de fleste andre arter, er som blåst bort.
Hva finner vi hvis vi hever blikket fra ulven og gransker oss selv? I 2014 varslet en forskergruppe i vitenskapsmagasinet Science at den pågående utryddelsesraten av arter er 1000 ganger det som anses for «normaltap», og at vi dermed er midt i «den sjette utryddelsen». Samme år ble journalist Elizabeth Kolberts bok med samme navn publisert – en pulitzer-vinnende redegjørelse for vår eget arts «skadepotensial». For det er det «den sjette utryddelse» dreier seg om: en dramatisk utryddelsesbølge som er resultat av menneskelig aktivitet. Vår ekspansjon. Vår annektering av landareal – hvorav store deler brukes for å fôre oss selv unødig langt opp i næringskjeden gjennom kjøttindustri. Vår regelrette forfølgelse av andre arter. Vår forgiftning og forringing av naturen som også andre er avhengig av. Til sammen utgjør dette vårt «skadepotensial». Og det er et skremmende potensial.
Ulven er ikke først og fremst en symbol-art. Den er en lyskaster-art.
Alle korallrev i verdenshavene risikerer å forsvinne innen kort tid om ikke de menneskeskapte klimaendringer stanses. 2017 spås å bli et enda mer dramatisk år for utrydding av jordas arter – og National Geographic starter året med å publisere et foto-arkiv over alle vi kan risikere å måtte ta farvel med. Sjiraffen er blant de nye artene på rødlista – den har de senere årene gjennomgått en «stille utrydning». Også vår hjemlige hare er utsatt for en «stille utrydning» – i fjor var den plutselig på norsk rødliste. Men løshund-jakten på hare fortsetter. Og den brukes ironisk nok som argument også for å skyte ulv – slik at jakthundene ikke skal støte på den.
Klarer vi å se mønsteret gjennom mediestøy og politisk spill? Klarer vi å se hvorfor det er viktig at land undertegner konvensjoner for å hindre at nasjonale næringsinteresser overkjører hensyn til andre arter? Klarer vi se hva det betyr at norske politikere nå lover å bryte slike avtaler, og vri lovverket vårt slik at næringsinteressene alltid vinner til slutt?
Ulven er ikke først og fremst en symbol-art. Den er en lyskaster-art. Hvordan vi forholder oss til ulven og andre store rovdyr belyser hvordan vi forholder oss til viktige vernelover og konvensjoner når det også trengs at vi gjør en innsats for å følge dem.
I Tsjernobyl gjorde atomreaktorulykken området ubeboelig for mennesker, og man trodde lenge at dyrelivet ville bli alvorlig svekket over tid. Men til manges overraskelse oppdager forskere at det i nettopp disse områdene er et særlig rikt natur- og dyreliv. Atomavfall er farlig for dyr, men vi mennesker er altså langt farligere. Visst skulle vi ønske at det ikke var en atomulykke, men våre egne bevisste valg om å ta hensyn, som ga våre ville naboer sitt nødvendige livsrom?
Det burde skremme vettet av oss å se vårt eget skadepotensial for naturen i hvitøyet. I stedet er vi fortsatt opptatt av å frykte «de andre».
Siri Martinsen er veterinær og leder i NOAH - for dyrs rettigheter.