Pål Kraft svarer oss i Morgenbladet 20. januar, men berører ikke hovedinnholdet i vår kritikk. Vi får ikke svar på vår viktigste innvending, at en leder for en programkomité i Forskningsrådet bør være forsiktig med å utbasunere ensidige og kontroversielle synspunkter om hva som er god og dårlig forskning. Hvordan forholder rådet seg til slik programledelse? Krafts eksempler er viet psykologien, men forhåpentligvis vil resten av samfunnsvitenskapen også få anledning til å bidra til forskningsprogrammet. Metodiske utviklingstrekk som (kanskje) er gyldig for psykologi, trenger ikke være gyldig for sosiologi.
Krafts scientistiske forståelse av kunnskapsproduksjon innebærer en klar forskyvning av problemstillinger og metoder. Mens målinger av fysisk aktivitet tidligere var basert på selvrapportering, kan de nå baseres på akselerometer og pulsmålere, hevder han. Poenget hans er at vi da går fra usikker til mer sikker kunnskap, fordi teknologien gir oss nye redskaper.
Nå er for eksempel akselerometer beheftet med betydelige metodiske svakheter, men det skal vi la ligge her. Men selvrapportert fysisk aktivitet – enten data innhentes gjennom dybdeintervjuer eller spørreskjemaer – kan gi viktig kunnskap om andre forhold enn bare målbart aktivitetsnivå. Det kan for eksempel fortelle oss en hel del om normdanningsprosesser knyttet til helseatferd. På samme måte som selvrapportert alkoholkonsum gir viktig kunnskap utover bare hvor mye folk drikker. Teknologisk innovasjon bidrar ikke bare til nye og mer presise instrumenter for å besvare gamle forskningsspørsmål, men kan påvirke hva slags forskningsspørsmål vi vil stille. Da kan vi risikere teknologisk styrt forskning på leting etter noe å måle.
Vi kan risikere teknologisk styrt forskning på leting etter noe å måle.
Pål Kraft er leder for program for bedre helse og livskvalitet, ikke et program for moderne psykologi. På hvilken måte har eksperimenter med subliminal presentasjon av stimuli og responstid-baserte mål bidratt til bedre helse? På hvilken måte er aktivering av venstre prefrontale cortex mer relevant for livskvalitet enn folks egne oppfatninger av hvordan de har det?
Målet med kvalitativ forskning er å identifisere sosiale mekanismer som virker i ulike deler og nivåer av samfunn, og skape forståelse ved å utvikle generiske konsepter. Slike tilnærminger vil også være relevante i psykologien. Vi forventer at Forskningsrådet ikke ekskluderer slike problemstillinger fra tverrfaglig orienterte forskningsprogrammer.
Kristin Buvik, Seniorforsker, Folkehelseinstituttet
Arve Hjelseth, Førsteamanuensis, NTNU
Marit Edland-Gryt, Stipendiat, Folkehelseinstituttet
Sverre Nesvåg, Forskningsleder Korfor, Stavanger Universitetssykehus
Janne Scheffels, Seniorforsker, Folkehelseinstituttet
Øystein Skjælaaen, Stipendiat, Folkehelseinstituttet
Aksel Tjora, Professor, NTNU