---
Århundrets rettsak
---
Det norske folk, gjennom sine valgte representanter på Stortinget, har besluttet at det skal kunne skje oljeutvinning i Barentshavet. Regjeringen har, etter en omfattende og grundig prosess, hvor miljøkonsekvenser er hensyntatt, besluttet å tildele konsesjoner for leting og utvinning av olje og gass i Barentshavet Sør. Miljøorganisasjonene hevder at tillatelsen til å utvinne olje- og gassressursene i Barentshavet Sør er i strid med Grunnlovens § 112, og derfor ulovlig. Søksmålet vi har til behandling under Århundrets Rettsak, er altså et angrep på et demokratisk forankret vedtak.
Det miljøorganisasjonene i realiteten gjør, er å bruke rettsapparatet til en omkamp fordi deres syn ikke vant frem i den demokratiske prosessen.
Det miljøorganisasjonene i realiteten gjør, er å bruke rettsapparatet til en omkamp fordi deres syn ikke vant frem i den demokratiske prosessen.
Staten anfører at spørsmålet om Norge skal utnytte olje- og gassressursene i Barentshavet, og på hvilken måte det skal skje, hører hjemme i den politiske arena, og ikke i rettsalen. Å påvirke slike spørsmål må skje gjennom debatt og bruk av stemmeseddelen, ikke ved bruk av advokater. Uansett anfører staten at konsesjonstildelingene er trygt innenfor rammene til Grl. § 112.
Bestemmelsen gir adgang til å utnytte våre naturressurser, så lenge det skjer på en forsvarlig måte. Staten anerkjenner de alvorlige miljøutfordringene verden står overfor. Våre politikere har forpliktet Norge til en rekke internasjonale avtaler for å oppnå disse målene. Men veien frem mot disse målene må være farbar, og både miljøhensyn og andre samfunnsmessige hensyn må ivaretas mens man er underveis.
Status for utvikling og utbredelse av alternative energikilder tilsier at man i mange år fremover er nødt å basere seg på fossilt brensel som den vesentlige energikilde for å dekke verdens energibehov. Staten, i samarbeid med oljeindustrien, arbeider aktivt for at norsk oljeproduksjonen skal skje så miljøvennlig som mulig. Det fastsettes utslippskrav, og det tilrettelegges for teknologi som skal redusere CO2-utslippene i den grad det er mulig. Karbonfangst er her et viktig virkemiddel. Og et fungerende virkemiddel.
Staten må også ta hensyn til sysselsettingen i Norge. Denne plikten er grunnlovsfestet. Norge er en råvareleverandør, våre vesentlige eksportvarer er fisk, aluminium, stål, olje og gass. Det er innenfor disse primærnæringene de fleste arbeidsplassene er, og disse arbeidsplassene danner også grunnlag for arbeidsplasser i sekundærnæringene. Det må arbeides med alternative og mer miljøvennlige industrier og måter å produsere på. Men dette tar tid å få på plass, og i mellomtiden må folk ha arbeid og inntekt til livsopphold.
Grl. § 112 hjemler alle disse hensynene på veien frem mot klimamålene. Det står i bestemmelsen at naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning. Staten anfører at det er både forsvarlig og bærekraftig at norsk olje- og gassproduksjon fortsetter frem til alternative energikilder er på plass i tilstrekkelig omfang. Å avslutte norsk olje- og gassproduksjon i nær fremtid er ikke derimot ikke samfunnsmessig forsvarlig.
Dette har også en side mot de skatteinntektene staten får fra oljen. Disse inntektene gir muligheter for å kunne utvikle miljøvennlig teknologi, og muliggjør en velferdsstat som finansierer interesseorganisasjoner og et kulturliv som kan bidra til kunnskap og debatt om de miljøutfordringene verden står overfor.
Staten anfører derfor at folkedomstolen må legge til grunn at tildelingene i den 23. konsesjonsrunde ikke er i strid med Grunnloven § 112, hverken isolert sett eller etter en mer allsidig vurdering. Folkedomstolen kan derfor ikke gi Aktoratet medhold i sitt krav.
Teksten er prosedyren til forsvarets advokat, Morten Grønvigh, i Morten Traaviks iscenesettelse «Århundrets rettssak».
Morten Grønvigh er senioradvokat MNA, Hammervoll Pind DA og forsvarets advokat i Århundrets rettssak.